Jødisk museum

I dag åpnes en plakatutstilling i det som skal bli jødisk museum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I EN TRANG bakgård i Calmeyergata i Oslo dukker det opp en bygning med umiskjennelige sakrale trekk: Søyler, rundbuete vinduer, høy inngangsdør. Til høyre løper en mur, en bønnemur. Det er den gamle synagogen som en utbrytergruppe fra det lille jødiske samfunnet i Kristiania reiste etter første verdenskrig, og som sto ferdig i 1920. Etter 2. verdenskrig har bygningen fristet en mangfoldig tilværelse bl.a. som fabrikk og kennel, og i seinere år som koranskole og kurdisk kultursenter. Mulla Krekar har gått ut og inn her.

MEN NÅ SKAL det blir museum og senter for jødisk kultur i Oslo. Bygningen er under restaurering, og det tyter fram både vakre farger og kunstferdige dekorasjoner under malinglagene når styreformannen Sissel Levin viser meg rundt i det som en gang må ha vært et vakkert rom. Journalist og forfatter Odd Hølås skrev at «Synagogen er overordentlig vakker». Entertaineren Tutte Lemkow, som er en av de få som i voksen alder hadde minner om det gamle senteret, skriver i sin selvbiografi at «Noe tempel var det i og for seg ikke. Det var et hus i en gammel, forfallen leiegård i den dystre delen av Calmeyergaten». Den ble tegnet av arkitekt Erik Fjeld, og hadde i samsvar med ortodoks tradisjon, men til undring for oss ikke-troende nordmenn, separat inngang for menn og kvinner, og et damegalleri med gitter for å skjule kvinnene for mennene nede på golvet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET JØDISKE museet i Oslo skal åpnes neste år. Men i dag starter en utstilling av plakater som gir et riss av det jødiske samfunnets historie i hovedstaden. Plakatene er formgitt av professor Bruno Oldani, og gjengir noen av de få minnene som ennå finnes etter dem som soknet til synagogen og kultursenteret. Nesten alle ble jo borte i de tyske gassovnene under krigen, og deres eiendeler spredt for alle vinder. Det blir en stor oppgave å oppspore og hente tilbake gjenstander som kan kaste lys over de første jødenes liv, slik det ble levd i området rundt Hausmanskvartalet og på Grünerløkka. Men noe fins allerede og vil bli en del av museets kjerne.

MUSEET BLIR inkorporert sammen med Internasjonalt kultursenter og museum i hovedstadsmuseet sammen med Oslo bymuseum og Teatermuseet. Jeg fornemmer en viss frykt for at de små her skal drukne i det store. Det er naturligvis helt avgjørende at minoritetene får definere seg selv også når det gjelder ivaretakelsen av tradisjoner og røtter. De trenger kompetanse på det etnisk spesifikke de representerer, og slik innsikt og kunnskap om det jødiske fins selvsagt først og fremst i det jødiske miljøet.

DE NORSKE jødene er en del av innvandrerhistorien i Norge. De første kom fra midten av 1800-tallet da «jødeparagrafen» ble fjernet fra Grunnloven. De fleste kom fra Øst-Europa. De hadde dårlig utdannelse, dårlige språkferdigheter og dårlig råd. Mange livnærte seg som omreisende handlende i tøyer, knapper og tråd, andre drev håndverk og noen startet butikker der de solgte frukt og grønnsaker, akkurat som dagens innvandrere fra Midtøsten og Asia. Alt dette og mye mer skal gjenspeiles i museet når det for alvor åpner sine nyrestaurerte dører neste år.