Joe er en fryd

At Peter Mullan fikk skuespillerprisen i Cannes for rollen som Joe i Ken Loachs siste drama, vil ikke forundre noen som ser ham. Han er praktfull.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Loach har igjen sydd sammen et sosialrealistisk drama av høy kvalitet. Han kan sine barkete personer og deres gråtunge bakgater ut og inn.

De befinner seg denne gang i Glasgow. «Mitt navn er Joe» er likevel Loach med en ny vri. Han er morsommere enn vanlig, kjærligere enn vanlig, i en film som burde ha bred appell. Peter Mullans Joe er på vannvogna og proppfull av nyvunnet livsglede. Mannen trener Glasgows absolutt dårligste fotballag. Bare fotballaget er verdt kinobilletten, en sann svir av oppfinnsom amatørisme. Joe møter helsearbeideren Sarah (Louise Goodall), når de begge prøver å hjelpe et ungt par med lånehaier og andre trusler hengende over seg.

Den påfølgende forelskelsen blir problematisk. De er rake motsetninger, og omstendighetene gjør ikke saken enklere. Kjærlighetshistorien utspiller seg altså mot en bakgrunn av urban 90-talls fattigdom, med arbeidsløshet, stoffmisbruk og den typen ukuelighet du finner hos folk som ikke kan tillate seg å gi opp.

Regissørens politiske og sosiale engasjement er ikke til å ta feil av, men Loach hever ikke pekefingeren heller. Han lar sine personer utfolde seg og formidler realismen gjennom dem. Du tror umiddelbart på alle og tar til deg miljøet. Det er en ekthet som bare kommer av langvarige studier i felten. Ken Loachs sans for filmfortelling med dokumentarisk preg fungerer her bedre enn på lenge.