John Hume: En rørt og nervøs fredsprisvinner

Det var en dypt rørt John Hume som tok imot meldingen om Nobels fredspris hjemme i sin egen stue fredag morgen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NTB fikk lov til å vente sammen med Hume den siste, spennende halvtimen før kunngjøringen. Tydelig preget av de siste dagenes spekulasjoner, ventet han nervøst på at telefonen skulle ringe da klokka led mot elleve norsk tid. Han våget ikke å tro på noen spekulasjoner.

Telefonen fra Nobelkomiteen kom aldri, og det var NTB som overbragte nyheten da Francis Sejersted leste opp erklæringen umiddelbart etter klokka elleve. Omfavnelsen fra kona Pat Hume sa mer enn noe annet om gleden de begge følte over at arbeidet han har lagt ned var blitt æret med den høythengende prisen.

- Dette er fantastisk, helt fantastisk, sier Pat før tårene begynner å trille.

Ikke bare meg

Men Hume vil på ingen måte ta æren alene.

- Dette er ikke bare en anerkjennelse til meg selv og Trimble, dette er et enormt uttrykk for godvilje til alle mennesker i Nord-Irland. Det er også et uttrykk for den massive godviljen som er blitt vist oss gjennom hele denne vanskelige tiden, sier Hume.

Han legger ikke skjul på at det har vært 30 veldig harde år, med mange store skuffelser.

- De største nedturene er selvfølgelig tapet av menneskeliv. Hver gang et menneske mistet livet, understreket det vår manglende evne til å lykkes å finne en løsning. Hver gang led en ny familie, sier han.

Blant de få høydepunktene disse 30 årene med vold har bydd på, er inngåelsen av våpenhviler.

Stort øyeblikk

- Det lå lange perioder med enormt detaljert arbeid bak dem. Det var våpenhvilene som til slutt skapte atmosfæren der vi endelig kunne holde forhandlinger som inkluderte alle partiene. Men mitt aller største øyeblikk gjennom disse årene, er da hele Irland, både nord og sør, støttet fredsavtalen så overveldende i folkeavstemningen. Det var aller, aller første gang vi var blitt enige. Det var det som viste oss vegen mot fred, sier han.

Han vil også gjerne rette en takk til både den irske og den britiske regjeringen, og igjen en takk til alle partiene som deltok i fredsforhandlingene.

Han håper at ikke republikanere og lojalister føler seg uteglemt, og tror deres rolle i prosessen er glemt.

Tror de forstår

- Men jeg tror de skjønner at dette er en pris til oss alle. Jeg håper de gjør det, for slik føler jeg at det er, sier han.

Hume må opp i øyekroken og tørke bort noen få, blinkende tårer. Han får igjen en omfavnelse av kona før han kaster seg på telefonen til sin datter. Utenfor blinker det i blitzer. Han rekker så vidt å veksle to ord med datteren før han må kaste seg i bilen for å dra i møte.

Han skulle ha vært i et krisemøte om arbeidsledigheten i Derry klokka ti britisk tid. Men nede ved møtelokalene ventet hundrevis av pressefolk som møtte ham med jubel, og møtet måtte trolig være møte denne dagen.