Johnny fra Stovner

Kronprinsen har tatt det kongelige dilemmaet ved hornene. Han forlanger å få være seg selv og viser åpent fram sine verdivalg. Tronarvingen er kjæreste med en alenemor, har besøkt en homsebar og tatt klart standpunkt mot rasisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verneplikten tvang ham til et indre oppgjør om pasifisme og vold, og han har vært inne på tanken om å frasi seg tronen. Haakon har altså benyttet livet til læring og refleksjon. Det hisser opp både mørkeblå monarkister og iltre republikanere. Kronprins Haakon har hele livet hatt en sterk indre vilje. Det har foreldrene bekreftet ved en rekke anledninger. Vi fikk et forvarsel om hva som skulle komme, da han for noen år siden spøkefullt utga seg for å være «Johnny fra Stovner». Den offentlige profilen han har skapt, er derfor hans egen. Men samtidig faller den sammen med en pågående modernisering av hele kongehusets forhold til offentligheten.

  • Denne moderniseringen har særlig to mål: En bredere og mer direkte kontakt med folk og medier, og en vektlegging av kongefamiliens politiske og humanitære innsats. Sølvsaks, tiara og generaluniform skal tones ned til fordel for innholdet i den kongelige gjerning. At hoffets organisasjon for tida er under endring, er en del av dette bildet. Når hoffsjef Lars Petter Forberg sier at kongefamilien ønsker velkommen en debatt om institusjonens samfunnsrolle, er det derfor grunn til å ta ham på ordet.
  • Kronprinsens klare signaler om egen verdiprofil og hoffets mer forsiktige modernisering, peker altså i samme retning. Det dreier seg ikke bare om retten til å ha et liv, men også om monarkiets overlevelsesmulighet. Kjernen er en erkjennelse av at monarkiet vil dø av seg selv hvis det bare hviler på ytre symboler og representativ verdighet. En slik utvikling er ikke et fjernt scenario. En prosess i denne retning er for lengst i gang i Sverige, hvor alle formelle bånd mellom kongehuset og den politiske makt er skåret over. I Drammensveien nr. 1 forstår man at det opphøyd kongelige - som mange etterspør - må springe ut av institusjonens samfunnsrolle, ikke av kronregaliene eller kronprinsens buksepress.
  • Det er et påfallende trekk ved det norske kongehuset at det har skapt sin posisjon gjennom politiske handlinger. Stikkordene er folkeavstemningen om monarkiet i 1905, utnevnelsen av arbeiderregjeringen Hornsrud i 1928 og krigsinnsatsen 1940- 45. Her finnes også grunnen til at det ikke har skjedd endringer av betydning i statsstyrets formelle arbeidsform. Statsråd holdes fremdeles på Slottet, kongens rolle ved skifte av regjering består, og kong Harald orienteres jevnlig om utenriks- og forsvarspolitiske saker. Det er likevel på reise i utlandet at kongens politiske rolle er klarest. Både i taler og på pressekonferanser berører han spørsmål av utpreget politisk karakter. Valget av reisemål - som skjer i forståelse med regjeringen - viser også at kongehuset søker en slik bekreftelse på sin rolle. Det er neppe tilfeldig at turen bl.a. har gått til Kina, Sør-Afrika og de baltiske landene.
  • At alt dette skjer innenfor konstitusjonelle rammer er en selvfølge. Den forsiktige fornyelsen av kongehusets rolleforståelse har ikke utøvende politisk makt som mål. Snarere er vi vitne til et behov for å påta seg politiske og humanitære oppgaver i forståelse med regjering og storting. Kronprinsens bidrag er å utvide rammene for kongelige holdninger, ytringer og livsførsel. Alternativet er et liv som symbolkjendis i gullbur.
  • Debatten om Haakons forhold til en alenemor er en bekreftelse på at det er de nesegruse monarkister som er kongehusets verste fiender. Disse kreftene så helst at han valgte sin omgang blant adelige jomfruer. At det ville gjort kronprinsens vennekrets usedvanlig smal, er én ting. En annen er de sosiale fordommene dette er uttrykk for. Her ligger det for en gangs skyld en ekte majestetsfornærmelse.