Joikende doktor

Navn: Ande Somby Alder: 41 Yrke: Førsteamanuensis

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På seminarer hender det at en kortvokst og koftekledd same med en besynderlig hårsveis reiser seg, hvorpå han danser rundt og framfører sin egen ulvejoik. Og etterpå forteller en ellevill historie. Ande Somby vandrer smilende rundt på Universitetet i Tromsø som nybakt dr.juris. med et utall tillitsverv, men mange kjenner ham likevel som en befriende uhøytidelig akademiker. Det sies at han er den første same siden 1641 som har tatt juridisk doktorgrad, men Somby virker temmelig lite tynget av alvoret. Kanskje er han en klassisk nordnorsk «storlygar» som aldri er mer alvorlig enn når han spøker?

Denne uka ble boka «Juss som retorikk» lansert, basert på Sombys egen avhandling. Her tas et oppgjør med jussens mange konvensjoner, han mener vitenskapen har stivnet fast og er i utakt med et samfunn på vei inn i et nytt årtusen. Han spør hvordan domstolene skal beholde sin legitimitet: Med egen erfaring som advokat og dommerfullmektig i Finnmark tror han blant annet det bærer galt av sted når alle dommere tilhører samme samfunnslag.

Med sin bakgrunn kunne han naturligvis iført seg kappe og viftet med pekefingeren mot verdens umoral og lovbrudd. I stedet er han provokativ og politisk ukorrekt i et Nord-Norge der russerhorene og deres halvgamle sexkunder hetses som en pest og en plage:

- La dem få kose seg i fred, sa han til Dagbladet i juli. Han sjokkerte mange, men anførte til sitt forsvar at han både er en liberal sjel og et skrøpelig menneske. Deretter vanket det skulderklapp på Tromsø-kafeene, men ikke fra kvinnegruppa Ottar.

Han vokste opp som internatgutt i Tana, hvor foreldrene tidlig tok ham med inn i joikens mystikk. Gjennom sin praktfulle joik bærer han tilhørigheten med seg, fortsatt er han en ivrig forsvarer av urfolks rett til en fortid og en framtid. Men Somby er blitt mildere med årene, mens Alta-striden raste var han kompromissløs aktivist og resolusjonsforfatter for sultestreikende samebrødre utenfor Stortinget.

For broren Niilas endte Alta-kampen ille, han mistet en arm da han forsøkte å sprenge ei bru ved Stilla, siden rømte han til indianere i Canada som en jaget og etterlyst mann. Ande har forsvart sin bror, begge vet de noe om smerten ved å være same i et land der nordmenn hersker - og kanskje ikke tar inn over seg forpliktelsene det medfører å ha en urbefolkning i eget land.

Det er i motbakke det går oppover i et liv, er hans livsmotto. Og skulle han bli gjenfødt i en stigning, så ønsker han helst at det skjer mellom Tostrupkjelleren og Stortinget, som ung samegutt i Oslo rundt 1980.