Jomfru Færøyene

Null kriminalitet, ingen prostitusjon. Hva er det med Færøyene?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LANG UTE I det kvikksølvlysende verdenshav ligger et ensomt lite blyfarget land. Det bitte lille klippelandet forholder seg til det store hav omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker.

SLIK STARTER WILLIAM Heinesens berømte roman - «De fortapte spillemenn» - og omtrent slik arter det seg å krysse norskehavet med fly, bryte skylaget og se ned på de stupbratte åsene med bitte lille Torshavn som funkler langt der. Når man så har passert ankomsthallen og trengt gjennom Heinesens forstørrelsesglass, kan man denne helga se færøyingene feire de årlige Olai-dagene, slik de gjorde det i fjor da jeg var der. I tre dager til ende samler de seg i Torshavn for å se på kapproing, spise hvalkjøtt og danse kjededans natta gjennom. Sove kan de gjøre seinere. Resten av året er færøyingene godt kjent med det kvikksølvlysende hav: 90 prosent av de rundt 46 000 innbyggerne driver med fiske og er på sjøen store deler av året.

DERMED BLIR DENNE lyse folkefesten svært viktig for den færøyske befolkning, som hele tida utsettes for store prøvelser fra naturens side. I løpet av en dag kan været skifte fra sol og mild bris via lettere skydekke, til tåke og regn for så å blåse opp til storm. Dette skyldes de 18 øyenes plassering i Nordatlanteren, der Golfstrømmens varme vann velter inn fra vest, og de siste restene fra Polarstrømmen oppløses mot østkysten.

NETTOPP DET LUNEFULLE spillet fra naturens side binder færøyingene sammen i et skjebnefellesskap som befestes med Olai-feiringen. Etter et mørkt år med harde tak på sjøen og lengre fravær fra familien samles færøyingene til fest. Denne feiringen har, i motsetning til vår nostalgiske og bakoverskuende 17. mai-feiring, noe framoverrettet over seg. Festen avsluttes den tredje kvelden med at færøyingene samles på torget ved midnattstid og synger 23 sanger med like mange vers om sitt forhold til landet. Det store bruset fra rundt 25 000 mennesker kan oppleves som befestning av samfunnskontrakten dem imellom. Dette båndet, som hver sommer fornyes, oppgis også som noe av grunnen til den lave kriminaliteten på øya. Menneskene vender seg mot hverandre, de ser hverandre i øynene, de forplikter seg. Prostitusjon forekommer knapt. Graffiti og tagging eksisterer ikke. Det nærmeste man kommer er den røde, litt keitete håndskrifta noen har påført ei blå fiskebu på brygga i Torshavn: «Fiskur er Guds gava».