Jonas og jeg

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når T-banevognene opp mot Frognerseteren en tidlig lørdag formiddag er stampende fulle av stavbærende blåswixere, smilende på tross av trengselen og det gode bylivet de forsaker, skjønner du at du har tapt.

En ironisk sjel har like store sjanser her som en sur gjennomvåt ulvangsokk mot en sprakende jøtulpeis.

Du kan harselere med snowboard, Hemsedal og afterski, hyttepalass, SUV og parabol.

Du kan fornedre tredemøllere, spinnere og alle som betaler for å svette.

Du kan til og med prøve deg på slalåmfolket, de som må trekkes opp bakken og går som mutanter i sine klumpestøvler. Men anorakkene er uangripelige.

De er Norge i rødt, hvitt og blått, religionen det ikke finnes blasfemiske tekster om, politikken uten opposisjon, Aslak Sira Myhre og Francis Sejersted i rytmiske dobbelttak, den rene vinterånd som regjerer landet.

Jeg tenkte at det eneste som mangler nå er at Jonas, vår utenriksminister, stiger på ved Slemdal stasjon. Det gjorde han. Så fint at Midtøsten har gitt ham fri, kunne jeg sjenerøst ha sagt.

Men jeg vendte blikket bort i forvirring: Er jeg virkelig blitt opptatt i det fineste av alle fellesskap, Skiforeningen Marka og Kvikk Lunsj (SMK), eller ser han instinktivt at jeg er en midlertidig inntrenger, en norsk MUF-er, uten rett (og evne) til uanstrengt passiar om føreforhold?

Ikke hadde jeg en passe slitt rød anorakk og skiene var for nye. Kikut var like fremmed som Kirkuk.

Lettet så jeg at søknaden om asyl i skiriket ikke kunne behandles i dag, for Jonas gikk av på stasjonen før meg.

Neste gang er jeg bedre forberedt. Da har jeg visket ut minnet om en 13-åring som alltid konkurrerte om nest siste plass i onsdagsrennet.

Da er jeg på vei mot et vellykket stakende liv blant madshusianere og fischerfolk. Sa noen Birken til neste år?