UVERDIG: Franske medier og politikere reagerer på måten Dominique Strauss-Kahn ble vist fram på i New York-rettssalen.  REUTERS/Shannon Stapleton
UVERDIG: Franske medier og politikere reagerer på måten Dominique Strauss-Kahn ble vist fram på i New York-rettssalen. REUTERS/Shannon StapletonVis mer

Jordskjelvet i New York

Euroen faller. Hellas skjelver. Den franske valgkampen er snudd på hodet. Og DSK-skandalen er bare såvidt begynt, skriver Simen Ekern.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): «Dominique Strauss-Kahn er i fengsel». Den franske avisa Libération trengte ingen mer kreativ overskrift til den første av mange dobbeltsider i gårsdagens utgave. En sjelden gang er en nøytral beskrivelse av virkeligheten nok til å gi leserne frysninger på ryggen. Sånn var det i går, selv om alle franskmenn allerede hadde fått med seg dommer Melissa Jacksons avgjørelse om å nekte tiltalte løslatelse mot kausjon. Den mektige sjefen for det internasjonale pengefondet, en av Frankrikes mest anerkjente økonomiske tenkere, den soleklare favoritten til å dytte vekk Nicolas Sarkozy og overta presidentembetet ved valget til neste år, er blitt en stusselig, ubarbert hovedperson i en sedelighetssak i New York. Dominique Strauss-Kahn er i fengsel. Og han kan bli der i 74 år. Det er bare å velge sin favoritt blant katastrofemetaforene. Det er et jordskjelv. En tsunami. Et lynnedslag.

Likevel virker dette
som beretningen om en varslet katastrofe. Det har ikke vært noen hemmelighet at 62 år gamle DSK, som han kalles, i blant har oppført seg som om de fleste kvinner er tilgjengelige for ham. Problemet for den franske pressen er at de sjelden har skrevet om dette. Og de som har forsøkt, som Libérations korrespondent her i Brussel, har fått merke hva det vil si å pirke borti et medlem av Frankrikes mektige elite. Da korrespondenten antydet at DSKs kvinnevaner kunne bli et problem i stillingen som pengefondets toppsjef, møtte han halvt skjulte trusler om søksmål og bestemte anmodninger om å fjerne artikler fra nettsidene. Denne taushetskulturen kritiseres nå i deler av fransk presse. Samtidig aner man en gryende motvilje mot at amerikanere skal fortelle Frankrike hvordan åpenhet praktiseres. Måten Strauss-Kahn ble presentert for pressen i New York på, med håndjern på ryggen, er uvant for franske observatører. Det minner om en usivilisert tid, den gangen skamfull opptreden foran folkemassene var en kalkulert del av straffen, mente en lederskribent i går.

I en meningsmåling
i fjor oppga 82 prosent av franske velgere at de ikke bryr seg om politikernes kjærlighetsliv. DSK-skandalen er selvsagt noe ganske annet. «Sjarmør» og «forfører» er komplimenter på fransk. «Voldtektsmann» klinger ikke like bra. Mandag dukket dessuten en ny betegnelse opp, da den franske journalisten Tristane Banon varslet at hun vil saksøke Strauss-Kahn for et overgrep som fant sted i 2002. Den mektige mannen skal ha forsøkt å rive av henne buksene istedet for å la seg intervjue. Han var «som en sjimpanse», sier Manon.

DSK-skandalen
er spesiell fordi den favner så vidt. Britiske tabloidaviser kan dyrke myten om perverse franskmenn, økonomer er bekymret for hva saken vil bety for det internasjonale pengefondets stilling, greske medier lurer på om dette er kroken på døra for mer støtte til Hellas. De som er mest skaket er likevel de franske sosialistene, som inntil nå har ligget strålende an til å vinne presidentvalget etter tre forsmedelige tap. I går møttes partiledelsen til krisemøte i Paris. Partiet har flere mulige kandidater til neste års valg, men ingen har vært i nærheten av DSKs popularitet. Vil skandalen åpne for at én av de to kvinnelige kandidatene Ségolène Royal og Martine Aubry kan vinne? Er det, som meningsmålingene i går antydet, François Hollande som vil tjene på dette? Eller blir skandalen en gavepakke til ytterste høyre fløy og Marine Le Pen, som kan bruke det som eksempel på at de etablerte politikerne (de andre) lever i sin egen, skrudde verden?

Det er ingen mangel
på folk som kan tjene på Dominique Strauss-Kahns dramatiske fall. Kanskje er det derfor teoriene om et komplott fortsatt holder stand. Man skal ikke ha fulgt med mye i fransk maktkamp for å se at politikere er villige til å gå langt for å sverte sine motstandere. Nicolas Sarkozy antydet for noen år siden at han håpet å se en av sine motstandere hengt opp «som en dyreskrott på en kjøttkrok». Strauss-Kahn selv anklaget nylig Sarkozys leir for å drive skittent spill mot ham. Visepresidenten i det radikale partiet formulerte mistanken slik: «Det er fullt mulig at han har sklidd på et bananskall noen har lagt foran ham.»

Det er selvfølgelig mulig.
Men hvis bevisene som legges fram i New York på fredag er så sterke som påtalemyndigheten gir inntrykk av, er nok ikke komplott-snakket til stor hjelp. Den amerikanske dommeren synes neppe at man kan oppføre seg som en sexgal sjimpanse selv om man sklir på et bananskall.