Jordskjelvets politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Den massive internasjonale hjelpen som er kommet til katastrofeområdet etter jordskjelvet i Iran, står i sterk kontrast til mangelen på beredskap for å møte en slik naturødeleggelse i landet selv. De enorme skadene etter jordskjelvet i jula minner oss om at naturkatastrofer kan inntreffe når som helst og hvor som helst. Selv om Iran ligger i en jordskjelvsone, har f.eks. oldtidsminnesmerkene som nå er ødelagt eksistert i et par tusen år. Borgen ved byen Bam var i virkeligheten et av de mest velbevarte byggverk fra sin tid i verden. Det skyldes neppe at bygningsmyndighetene den gangen stilte strengere krav enn de har gjort for de bygningene som nå er rast sammen i byen og som begravde minst 20000 av innbyggerne og deres julegjester.
  • Naturkatastrofer inntreffer uanmeldt, men omfanget er nesten alltid en følge av hva myndighetene i vedkommende land har gjort for å begrense følgene av ulykker. Det gjelder naturligvis også i Iran, og selv i dette prestestyrte autokratiet reiser det seg nå kritiske røster mot myndighetene for manglende tiltak mot konsekvensene av jordskjelv. Det er fristende å sammenlikne med jordskjelvet i California bare noen dager før skjelvet i Iran. De ble begge målt til 6,5 på Richters skala, men i den amerikanske delstaten døde bare tre personer pluss at noen tusen mistet strømmen. Antallet hus som ble ødelagt var ikke stort sammenliknet med byen Bam, der 80 prosent av bygningene falt sammen.
  • Både Iran og California befinner seg i jordskjelvutsatte områder. Men mens amerikanerne har lært seg å bygge hus som holder selv for de sterkeste skjelv, har iranske myndigheter åpenbart prioritert annerledes. Selvsagt er det også ulikhet når det gjelder tilgangen på ressurser. Men i et land som må regne med tilbakevendende ulykker av denne art, bør det være en første oppgave for et godt regime å sørge for at følgene av en katastrofe blir minst mulig. Det er flott at verdens hjelpeapparat står klart når de ansvarlige kaller. Men behovet for hjelp kunne ha vært langt mindre om prestestyret hadde subsidiert en bedre bygningsmasse framfor brød og bensin, slik de har gjort for å hindre politisk uro.