AUTIST:  Josef (6), Hassans bror, er autist. Det gjorde livet vanskelig for den lille familien som ikke hadde råd til å sende ham på spesialeskole. Foto: Ina Tin
AUTIST: Josef (6), Hassans bror, er autist. Det gjorde livet vanskelig for den lille familien som ikke hadde råd til å sende ham på spesialeskole. Foto: Ina TinVis mer

- Josef (6) er autist. Han bor sammen med familien på sju kvadratmeter, og kan ikke gå noen steder

Norske Ina intervjuet en syrisk flyktningfamilie i Libanon. Møtet med familien gjorde et sterkt inntrykk på henne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er historien om en mor som dag ut og dag inn var isolert i et rom på omtrent sju kvadratmeter med sine to sønner, én autistisk seksåring og en femåring så dypt deprimert at han skal ha truet med å ta sitt eget liv. 

Norske Ina Tin møtte familien for en stund tilbake. Tin er seniorrådgiver i Amnesty med Midtøsten som spesialfelt. For tre uker siden kom hun hjem fra Libanon der hun jobbet med å samle informasjon til en rapport som skal brukes til en større internasjonal kampanje. Hensikten er å rette fokus på Europas medansvar for flyktninger fra Syria.

Leter etter rom FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) bistår syriske flyktninger i Libanon, og har oppfordret flere land til å ta imot flere syriske flyktninger for å avlaste Syrias naboland, blant dem Libanon. En inntil nylig sterk økonomisk vekst i landet har blitt rammet hardt av urolighetene i nabolandet Syria, og den påfølgende flyktningkrisen, skriver organisasjonen på sine hjemmesider.

Libanon, et lite land med knapt fire millioner innbyggere, har åpnet dørene for nær 1,5 millioner syriske flyktninger siden borgerkrigens utbrudd i 2011, men har ikke åpnet for å etablere flyktningleire. 

- Konsekvensen er at flyktningene spres over hele landet, og må finne seg husly. Ofte innkvarteres de i små, ledige rom. Andre leier jord av bønder og bygger sine egne uregistrerte leirer ved å sette opp små skur og telt, sier Tin. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å finansiere leia, tar mange seg strøjobber eller jobber på bøndenes mark. UNCHR bistår med matkuponger til flyktningene. 

- Situasjonen for mange flyktninger i landet er prekær. Spesielt Libanons privatiserte helsevesen er alt for dyrt for flyktningene landet, og helt utenfor rekkevidde. Mange er alvorlig syke, men de har ingen steder å gå for å få hjelp, fordi de ikke har penger, forteller Tin. 

For tre uker siden kom Ina Tin hjem til Norge, etter mange hjerteskjærende møter med syriske flyktninger i Libanon. Ett av møtene var med en familie på fire. Mamma Lava (32), pappa Adnan (37) og to sønner: Josef (6) og Hassan (5). Ina Tin møtte den kurdiske familien én gang, på stedet de bodde, og forteller hva de fortalte henne og hva hun selv så. 

Hadde flyktet fra Assad I likhet med mange flyktninger i Libanon, hadde også denne familien flyktet fra Assad i Syria. Bomber som rammer tilfeldig, og som ikke skiller sivile fra militære mål. Og av frykt for vilkårlige fengslinger og tortur. 

Familien  hadde reist til Libanon for tre år siden, og trodde oppholdet skulle bli kortvarig. Men slik hadde det ikke blitt for dem.

Familien hadde fått leie et rom, på to og en halv ganger tre meter, i et av det sentrale Beiruts trafikkerte områder. Ina Tin beskriver rommet som «et slags vaktmesterrom» med utgang til en parkeringsplass. Flyktninger fra Syria finner seg slike rom over hele Beirut, og dette rommet antar Ina Tin var på to og en halv ganger tre meter, og på gulvet var det to tynne madrasser. De hadde også fått plass til et lite skap, en liten TV, en vifte og innenfor døra hang det klær på noen knagger.

En liten kjøkken-nisje hadde de bak en skyvedør, men det var ikke plass til å spise der. De spiste på et plastteppe på gulvet i rommet. Ved siden av «kjøkkenet» var den en enda mindre nisje bak en skyvedør, der det var et toalett. 

Livet i det lille rommet hadde vart i flere år da Ina Tin møtte familien. Der sov de, der spiste de, der opphold de seg, til enhver tid. 

Ble sittende i rommet Hver morgen da familien sto opp, løftet de bort madrassene slik at de skulle kunne sitte på gulvet og innta frokost. Deretter reiste pappa ut for å jobbe. Han tok småjobber på byggeplasser. 

- Josef og Hassan hadde ingen skole å gå på, familien hadde ikke råd til å ha barna på skole, så da pappa reiste ut for å jobbe, ble mor og de to barna sittende igjen i det lille rommet og vente på at pappa skulle komme hjem igjen, forteller Ina Tin. 

Det var ikke mye å ta seg til i det lille, tomme rommet med de matte veggene. Da Ina Tin spurte Hassan, som er fem år, om hva han likte å leke med, fortalte han henne at han likte å fylle ballonger med vann. For en stund siden hadde de hatt noen bøker liggende, men de var blitt revet i stykker av autistiske Josef. 

- Han var svært vanskelig å hanskes med for moren. Livet inne i det lille rommet var totalt preget av Josefs sykdom. Han løp rundt, slo og sparket i veggene, han angrep både moren og broren. Da jeg var på besøk, gikk han også løs på meg, forteller Ina Tin. 

Josef hadde blitt diagnosert av en lege som hadde sagt at han trengte å komme til en spesialskole, men det hadde ikke familien råd til. Småpengene som kom fra pappas sporadiske jobber, gikk til å dekke utgiftene for å leie det lille rommet, mer kunne de ikke betale. 

Depresjoner Derfor ble mamma isolert med de to guttene sine. Mamma måtte hele tiden passe på Josef, og kunne heller ikke ta ham med ut. Der ute var trafikken alt for tung og farlig. I tillegg hadde han slått flere av naboguttene. Disse episodene hadde ført til at moren hadde sluttet å gå ut av det lille rommet med barna. 

Derfor satt mamma der, med de to guttene, hele dagen. 

- Etterhvert ble det verre for moren da Hassan begynte å ta etter broren. Han begynte å bli mer aktiv, løp ustyrlig rundt. I stedet for å snakke, noe han egentlig kunne, begynte han å lage ulyder, slik som broren, sier Ina Tin. 

Mamma ble deprimert, hun var på bristepunktet, og til Ina Tin fortalte hun at hun snart ikke klarte mer. De hadde et desperat ønske om å reise hjem til Syria, de måtte tilbake, det var deres eneste utvei, men slektninger hjemme advarte dem. Det er ingenting å komme til her, sa de over telefon. Nå gråt mamma. Hver dag gråt hun. Over seg selv. Over barna, at hun var redd for fremtiden deres. Og hun gråt over at hun ikke fikk se foreldrene sine i Syria. 

Også Hassan var deprimert. 

 LITE PLASS:  Pappa Adnan sammen løfter Hassan (5) i det lille rommet Ina Tin anslår å være rundt syv kvadratmeter. Foto: Ina Tin
LITE PLASS: Pappa Adnan sammen løfter Hassan (5) i det lille rommet Ina Tin anslår å være rundt syv kvadratmeter. Foto: Ina Tin Vis mer

- Hvis vi ikke reiser hjem til Syria, tar jeg mitt eget liv, skal Hassan ha sagt til mamma. Dette fortalte mamma meg med desperasjon i blikket, forteller Ina Tin. 


Fikk opphold Mor og far har ikke ønsket å vise ansiktet sitt i denne saken av frykt for represalier fra Assad-regimet, men de har godkjent at bildene Dagbladet publiserer offentliggjøres. De ønsker heller ikke å stå frem med etternavn på seg selv og barna. 

Historien om den lille familien har imidlertid tatt en foreløpig positiv vending. Ikke lenge etter at Ina Tin kom hjem, fikk hun nemlig en gledelig beskjed. Familien, som har flyktningstatus, har fått opphold i Tyskland. De oppholder seg i dag fortsatt i Libanon, men har fått bekreftet at de vil få reise ut av landet innen en tid. 

Ina Tin mener familien neppe ville fått opphold som kvoteflyktninger i Norge. 

 - Dette er bare ett av flere eksempler på en flyktningfamilie som ikke ville kunne kommet til Norge fordi familiemedlemmer ikke er friske og sterke nok, sier hun. 

Norge vil i 2014 ta imot 1000 syriske kvoteflyktninger fra FNs høykommissær for flyktninger. Tyskland tar imot 20 000, ifølge UNCHR. Norge har avslått flere søknader fra syriske flyktninger fordi de har medisinsk oppfølgingsbehov eller trenger institusjonsplass. Personer med psykiske lidelser, MS, autister eller med cerebral parese står på listen over personer som har fått nei på å komme inn til Norge, ifølge Aftenposten.

Også bombeofre ble valgt bort da Norge i sommer skulle ta imot 375 syriske kvoteflyktninger. UDI advarte justisminister Anders Anundsen i en epost 2. mai om at det var «krevende» å fylle Norges kvote med syriske flyktninger.

«Syke, sårbare, handikappede barn og bombeofre utgjør en stor del av de syriske flyktningene UNHCR vil at Norge skal gjenbosette fra Tyrkia», skrev UDI.


Kapasiteten sprengt For UNCHR i Libanon er kapasiteten sprengt og organisasjonen kan kun bistå flyktningene i akutte, medisinske tilfeller. Det hjelper ikke at bare 30 prosent av den nødhjelpen som det internasjonale samfunn har lovet Syria, har nådd frem. 

- UNCHR gjør en fantastisk jobb i Libanon. Men situasjonen for flyktningene i landet er prekær og helt på bristepunktet, og kapasiteten til FN er sprengt. Da jeg var i Libanon, var UNCHR på vei til å skjære ned på nødhjelpen, skjære ned på matrasjonene, forteller Ina Tin.  

Det er ventet at antallet syriske flyktninger i Libanon vil passere 1,5 millioner i desember, ifølge UNCHR

I tillegg til FN, som bistår med matrasjoner og akutt helsehjelp, er også nødhjelpsorganisasjoner tilstede i Libanon. Blant dem Leger Uten Grenser som hjelper flyktningene med generelle helsekonsultasjoner som inkluderer behandling av akutte og kroniske sykdommer, vaksiner, fødselshjelp og mental helse, i tillegg til distribusjon av nødhjelpsartikler, skriver de på sine hjemmesider.

 FLYKTNINGER:  Josef (bildet), Hassan, mamma og pappa har fått flyktningstatus, og er innvilget asyl i Tyskland. Om ikke lenge kan de flytte ut av det lille rommet. Foto: Ina Tin.
FLYKTNINGER: Josef (bildet), Hassan, mamma og pappa har fått flyktningstatus, og er innvilget asyl i Tyskland. Om ikke lenge kan de flytte ut av det lille rommet. Foto: Ina Tin. Vis mer