FEDME ER ÅRETS TEMA. Nå er det Verdens helseorganisasjon mot livsstilssykdommene diabetes 2, høyt blodtrykk, hjerte-kar og digre ballongmager. Nå teller vi bilringer hos bleiebarn og måler fettlaget med tang, i folkehelsas navn. Det holder på å bli en ærlig sak å si klart ifra hvis du kommer over noen i et portrom som utsetter seg for fedme, på linje med røyking. Bare vent, snart er det lov til å peke på de største magene på gata. - Fyda, kan vi si og stikke en finger inn mellom valker som ikke er våre egne, - men har du virkelig ikke sluttet med poteter? Ærlig talt, kan vi si og sette klypa i rødmende bollekinn, - men det finnes faktisk hjelp å få mot kokte gulrøtter, for den som ennå ikke har forstått sammenhengen mellom glykemisk indeks og kroppens insulinproduksjon. Og vet du egentlig hvor mye fettforbrennende glukagon det er i et hekto protein?

KROPP ER INGEN PRIVATSAK. Ikke når fettet brer seg som en epidemi det gjelder å stanse så vi kan begynne å dø av noe annet som heller ikke er anbefalt av statens ulike skaderåd. Som det sto så endeframt på førstesida i den svenske avisa Expressen da mediemilliardæren Jan Stenbeck døde denne uka: «STENBECK ÅT OCH DRACK IHJÄ L SIG. Vännen berättar: Han vägde minst 160 kilo!» Som vi skjønner har vi her forlatt antydningens kunst. Vi er over i realitetene der det gode liv viser seg å være en dødelig sykdom. Ikke før har vi lært at menneskets over- eller underkontrollerte forhold til kroppens fettlag uttrykker ett komplisert sett strategier for å mestre våre komplekse forventninger til livet, hvis jeg ikke har misforstått fullstendig, så kommer ernæringsfysiologene og dietetikere og gir en hel verden en ny og særdeles nøktern diagnose: Feilernæring, rett og slett. Tilbedelse av standardiserte utgaver av menneskekroppen er historisk enestående. Poenget er like fullt at i knapt en generasjon nå har særlig kvinner besværet seg over sine kroppslige avvik fra en idealisert kjønnsmoden 12-åring.