Jostein Pedersen

En hektisk uke i Bergen i 1986 fikk ham til å våkne opp. Også Jostein Pedersen ble grepet av Melodi Grand Prix-hysteriet. Nå er mannen blitt vår fremste ledestjerne på området, og lørdag deler han sine kunnskaper med oss fra Dublin. Fra bakken skyter en 198 centimeter lang kjempe fra Sandnessjøen opp. Et feil smug en nattetime ville ha vært en søndagsvandring med denne karen som beskytter. Han rekker fram en diger klype for å hilse. Men så summer det svakt der oppe. Hva sa? - Jostein Pedersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke det at stemmen nødvendigvis er så svak, men den er så myk. Kanskje er han verdens høyeste mann i forhold til mykheten på stemmen. Dette er mannen som kan berolige massene, og som har gjort det gjennom utallige Nattradio-sendinger og andre radiotriumfer. Nå står EuroSong for våre åpne dører med grande finale. I forkant har han varmet oss opp ved å presentere samtlige finalelåter i "Adresse Irland".

MEN ALTSÅ STEMMEN. I sin radiotid fikk Pedersen kaskader av brev og hilsener, i all hovedsak fra damer som lot seg villig forføre i natten. "Norges mest sexy stemme," pustet de i kor, og fantaserte nok om tusen nordlandsnetter. Men de la også forsiktig til det mer neddempete adjektivet koselig.

- Å høre at jeg er koselig er en av de største komplimenter jeg kan få. Men ellers hadde jeg ikke noe forhold til de greiene der, med brevene og slikt. Det ble nesten for mye av det gode.

Det ble tidlig musikk og underholdning for stemmen. Før militæret var han å finne bak disken på byens platebar.

- Hadde jeg ikke dratt ut, ville jeg helt sikkert stått i platebar ennå.

MILITÆRET ble imidlertid en selsom opplevelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Her kom jeg som eneste nordlending blant 1200 mann på Trandum utenfor Oslo. Det var fryktelig. Verre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble betraktet som en same. Jeg, som aldri hadde sett en same. Dialekten måtte bare skrus om fra den ene dagen til den andre.

På plass i storbyen ett år seinere kom dialekten tilbake, om enn noe avslepet. Man har da sin stolthet. Her ble det jobbing i avis, plateselskap og nærradio før NRK oppdaget mannen som sto i ledtog med de myke makter.

Nå er han fast ansatt i NRK Fjernsynet, men har foreløpig et års permisjon for å drive som frilanser i London. Det er intet mindre enn kjærligheten som har drevet ham over sjøen. For tre uker siden sto han fram i Se og Hør med sin utvalgte, engelske Louise Sexton, som han bor sammen med i London. Vi gratulerer.

- Hun var årsaken til at jeg dro over. Forholdet kom som en overraskelse. Jeg er 37 og har inntil nå vært fullstendig overbevist om at jeg skulle bli den nye Sverre Christophersen, NRK-veteran, mangeårig Grand Prix-kommentator og gentleman.

Men hvor lenge jeg skal være i London, aner jeg ikke, sier Pedersen med et skjelmsk smil.

LOUISE KJENNER forhåpentligvis til samboerens litterære løpebane.

For knappe to år siden kom Jostein Pedersen ut av forfatter-skapet og begikk sin debutroman "Stort". Avisene hadde gode dager om den behagelige radiomannen som nå skrev bok om sadomasochistisk drap på nynazist, hvori opptatt jappetid, homsebarer og menneskelige avgrunner. Verket ble inderlig slaktet av anmelderstanden.

- Jeg står for det jeg har skrevet. Dette var noe jeg måtte få ut. Dette er et svært fascinerende stoffområde. Alle mennesker har en mørkeside.

- Handler boka om deg?

- Nei, overhodet ikke. Den er en fiksjon. Ellers ville det ikke vært utfordrende å skrive. Men "Stort" ble godt mottatt mange steder. Mange har ringt for hjelp til å skrive særoppgave om den. Flest jenter, faktisk. Jeg tror jeg traff noe med ærligheten i boka.

Men nå skal vi skifte tema. Jostein Pedersen er tydelig nervøs over at vi snakker mye om dette.

- Ja, jeg er det. Jeg vet ikke helt hvor du vil hen.

VI VIL TILBAKE til Sandnessjøen. Da unge Pedersen dro ut, skjønte han at det måtte bli underholdningsbransjen for ham. Men først skulle han skrive som en gud.

- Jeg drev norsklæreren min til vanvidd. Stilene var sterkt inspirert av Arne Hestenes. Da jeg kom til Oslo, oppsøkte jeg mitt store idol. "Du bør aldri oppsøke dine helter. Du blir bare skuffet," sa han til meg. Der tok han feil. Etter hvert ble vi riktig gode venner.

Gjennom årene har Pedersen møtt massevis av kjendiser. Bak scenene. Å stå der oppe i lyset sammen med dem har aldri vært aktuelt.

- Nei, det har jeg aldri drømt om. Jeg drømte om å være en slik Brian Epstein-type, Beatles-manageren som holdt seg i bakgrunnen. Virksomheten bak kulissene fascinerer mye mer. Gi meg en artistbiografi og jeg går fort lei. Gi meg heller bøker som "The man who created Atlantic Records". Dem sluker jeg.

- FÅR DU IKKE LYST TIL Å JOBBE med mindre overfladiske ting enn rampelys, glitter og stas?

- Det er ikke mye overfladisk, skal jeg si deg. Kanskje ser det lekende lett ut for toppartistene. Men bak ligger avsindig mye jobb. Det så jeg sist under arbeidet med Wenche Myhre-dokumentaren jeg lagde for NRK.

Men herr Pedersen, som i fjor toppet Dagbladets liste over ivrige premieregjengere i hovedstaden sammen med Elisabeth Andreassen, får som alle andre iblant behov for de enda dypere verdier. Han lytter mye til klassisk musikk, og vender seg til Gud når dagene blir ekstra bratte.

- Livet mitt har vært som en berg-og-dal-bane. Da vender jeg meg mot Gud som en trøst, som en kraft å hente styrke fra. Men mitt helgelandske flegma og fandenivoldske humør hjelper selvfølgelig også på. Det er i motbakker det går oppover.

AUTORITETER PÅ FELTET spår likevel at det kommer til å gå nedoverbakke for Norge denne gang. "San Francisco" med Tor Endresen er Norges hippe håp når Jostein Pedersen for tredje gang kommenterer EuroSong-finalen. Selv holder han Anita Skorgans låt "Karma" fra jubelåret 1985 for å være den beste norske låta noen gang. Den kom på 2. plass etter en viss "La det swinge".

- Jeg tar meg i å nynne på "Karma" stadig vekk. Den har alt, med sin artige syntese av italiensk pop og Rachmaninov.

- Så det evige spørsmål; hvorfor lar vi oss fascinere av dette tullet?

- Det har nok sin bakgrunn i at NRK ikke sendte særlig mye underholdning på 60-tallet. Glitter og stas var vi slett ikke bortskjemt med. Grand Prix satte seg skikkelig i folk, og etter hvert er det blitt til en sosial "happening" som vi ikke kan unnvære, sier stemmen fra Dublin.

Og det kan vi i grunnen være helt enig med ham i.

Jostein Pedersen: - Livet mitt har vært som en berg-og-dal-bane... sterkt