Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Josteins verden

Den veldige profeten Jostein Gaarder har talt. Som i alle profetier er ordene bastante og uklare. I Josteins verden finnes ikke farger, bare svart og hvitt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORFATTEREN Jostein Gaarder avleverte sist lørdag i Aftenposten det han selv kaller «våre domsprofetier» over staten Israel. Gaarder har opphøyd seg selv til flertall og hans profeti tilfredsstiller sjangerens krav til det pompøse og bombastiske. Forfatteren av «Sofies verden» har valgt en form som tildekker hans gode motiver, men som forsterker hans politiske og humanistiske bomskudd. De fleste deler Gaarders forferdelse over krigen i Libanon og Israel. Vi rystes over at staten Israel bare kjenner en form for trygghet: Den som hviler på bajonettene. Nettopp i denne opphetede situasjonen er det viktig at vi ikke faller i forenklingens felle. Staten Israel er ikke identisk med det jødiske folk. Innenfor Israel finnes et bredt spekter av holdninger, tro, tvil og politiske retninger. Det finnes ingen mulighet for varig fred i Midtøsten uten at Israel er en del av den.

JOSTEIN GAARDER skyver alt dette til side. I stedet rører han sammen et heksebrygg hvor ingrediensene hentes fra forargelsens kjøkkenhage, Det gamle testamente og filosofiens historie. Han vil mane Israel tilbake til grensene fra 1948 og forutsier muligheten for en ny jødisk diaspora. Dette er åpenbart en fortjent straff: «I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke», skriver Gaarder. Dette prestepratet er ille av to grunner. For det første har Vesten i denne perioden foretatt en del ting utenom «humanismens pensum», f.eks. krig, kolonialisme og korstog. For det andre avslører påstanden at Jostein Gaarder ikke holder et oppgjør med Israel, men med det jødiske folk. Det er uklokt og ubetenksomt.

FOR DRØYT to år siden intervjuet jeg den israelske forfatteren Amos Oz i Tel Aviv. Oz er ikke bare en stor forteller og sitt lands fremste forfatter, han er også en veteran i fredsbevegelsen. Han ga et råd til alle som kom til Israel og som ikke får sove: «Løft av telefonrøret på hotellet, slå et tilfeldig nummer og du vil få en diskusjon om et ethvert emne som opptar deg. Israel er ingen stat, ingen nasjon, men en samling heftige argumenter og brennende synspunkter». Amos Oz var fortvilet over europeernes endimensjonale forståelse av Israel og menneskene der. Han sa: «Dere vil at vi skal leve opp til forestillingen om jøden som har lidd så mye at han nå bør opptre som helgen. Men alle som har lidd blir ikke en helgen. Paradokset er at Europa samtidig sier: Palestinerne har lidd så mye at det bare er naturlig at de opptrer litt voldelig. Det er slikt som gir hykleri et dårlig rykte.»

DEN SOM SKAPER enkle fiendebilder - enten det gjelder israelere eller palestinere, jøder, kristne eller muslimer - bidrar til å opprettholde konfliktene. Sjablonger er hatets drivstoff. I virkelighetens verden finnes ingen enkle løsninger i Midtøsten, bare alternativer som er opprivende og vanskelige. Alt ved konfliktene er komplekst. Israel ble til for å bøte på ett overgrep (holocaust), men skapte samtidig et nytt. Det dreier seg om to folk som begge har legitime krav på et hjemland. I en viss forstand er det en konflikt med to ofre.

DER SLUTTER også likheten. Krigshandlingene i Libanon viser hvem som har mest jern i neven. Framfor alt viser krigen at israelske myndigheter nå vurderer ethvert sikkerhetsspørsmål i et militært perspektiv. Politiske og diplomatiske metoder er i beste fall et andrevalg. Hensynet til sivilbefolkningen i Libanon synes ikke å være noen faktor i det hele tatt. I lengden er denne utviklingen livsfarlig for alle parter i Midtøsten. Også for Israel. Den makt som vokser ut av geværløpet er aldri bærekraftig. I lengden kan verken stater eller enkeltmennesker klare seg uten venner eller et brukbart forhold til naboen.

DET ER LETT å ha sympati for den forargelse som ligger bak Jostein Gaarders bannbulle mot Israel. Men humanismen lever bare unntaksvis av proklamasjoner og profetier. Som regel er den under press, klemt mellom flere typer urettferdighet og undertrykkelse. Derfor blir den til som resultat av hardt arbeid. Den kommer aldri som åpenbaring.