Journalistikkens nye vilkår

90-tallets kommunikasjonsrevolusjon, flerkanalsamfunnet og nett-gjennombruddet, gjorde ikke journalistikken bedre. Håpet knyttes til bedre og viktigere aviser, og eiere som tenker langsiktig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HUSKER en julidag i New York i 1995. Som Dagbladets USA-korrespondent hadde jeg det privilegium å arbeide i kontorlandskapet til avisa New York Newsday. Noen dager i forveien hadde avisas eier, Times Mirror, fått en ny konserndirektør. Mark H. Willes var hentet inn fra General Mills hvor han hadde hatt ansvaret for produksjonen av frokostblanding.

Så ble det brått kalt inn til allmøte i New York Newsday. Flere hundre ansatte var samlet. Willes ble fløyet inn fra Los Angeles, marsjerte inn i redaksjonslokalene med en kort beskjed: Avisa skulle legges ned. Straks. Willes svarte ikke på et spørsmål før han forsvant og reiste tilbake til L.A.

VED SIDEN AV meg satt en av mine helter fra noen år tilbake, Sidney Schanberg, journalisten som filmen «The Killing Fields» handler om. Schanberg hadde tatt overgang fra New York Times til Newsday fordi han ville være i den redaksjonen som akkurat på den tida var den mest spennende og oppegående i hele USA. Det var denne dagen, i dette lokalet, at konserndirektøren som kunne alt om distribusjon av frokostblanding, fikk tilnavnet «The Cerial killer». Men hva nyttet det? Aksjemarkedet elsket Wills. Så lenge det varte.

Det står slett ikke bedre til med Times Mirror i dag enn det gjorde den gang. Men den amerikanske avisverdenen ble definitivt fattigere da New York Newsday forsvant.

HENDELSEN DEN GANG, og bøkene jeg titter i nå, er en påminnelse om at vi er inne i en fase der mange med bakgrunn i faget er nedtrykt, ja, deprimert, på journalistikkens vegne. «Journalismens melankolske tidsalder,» skriver Russel Baker i New York Review of Books i en samleanmeldelse av en rekke bøker om temaet.

Om avisfolk skriver han: «De har oppdaget at deres hovedoppgave ikke lenger er å holde republikken velinformert og skolert...men å levere en god bunnlinje hver tredje måned.»

Og her er vi ved noe av det nye i de aktuelle bøkene: Når noen aviser er virkelig gode, og andre er middelmådige, kan det jo også ha noe med eierne å gjøre. Blant dem er det noen gode. Og noen mindre dyktige. De gode tar seg bryderiet med å holde det publisistiske ansvar høyt i hevd, og forstår betydningen av en kritisk og uavhengig presse. De dårlige har aldri resonnert rundt spørsmål som gjelder medienes informasjonsrolle.

I løpet av de siste 20 åra er antall medlemmer i Norsk Journalistlag langt mer enn fordoblet. I 1981 var medlemstallet 3357. I 2001 hele 8523. Hva gjør de, alle de som er kommet til i vårt fag? Jeg våger den påstand at de langt fleste jobber i journalistikkens ytterkant, de mange som plukker og beiter på det andre har gjort.

Jeg sitter med en følelse av at det er mange som kaller seg journalister som aldri tar en telefon, som aldri snakker med kilder.

Kommunikasjonsrevolusjonen har i altoverskyggende grad dreid seg om å levere nyheter - de samme, om og om igjen, framfor å samle eget, originalt stoff som kan sette dagsorden. I altfor liten grad blir nye journalister rekruttert til oppgaven med å samle inn nyheter.

NYHETSFORMIDLING har opp gjennom historien gått gjennom mange skjellsettende faser og dramatiske utviklingsperioder. Telegrafen, papirprisenes fall. Radio, tv, kabel, Internett.

Men det er noe nytt nå: Vi ser en tiltakende tendens til at nyheter blir produsert av selskaper som har sin base på utsiden av journalistikken. Den uavhengige produksjonen av nyheter blir erstattet av eierinteresser som poserer som nyhetsorganisasjoner i jakten på kortsiktig gevinst.

Vi ser hvordan nyheter blir en komponent innenfor store selskaper med globalt nedslagsfelt. Jeg tviler ikke på at redaktører og journalister vil kjempe for den redaksjonelle frihet og uavhengighet også innenfor disse selskapene, men jeg er like sikker på at journalistikken over tid vil bli preget av eierskapsutviklingen.

Her er vi ved kjernen i fagets krise: I altfor mange år har både eiere og yrkesgruppe vært så fascinert av de nye kanalene og distribusjonsmulighetene at man helt har glemt betydningen av å få fram ny informasjon, formidle sammenhenger og skape forståelse.

Produktutvikling i aviser har i altfor stor grad dreid seg om staffasje og innpakning, på bekostning av innhold. Man har egentlig gitt ikke-leserne for mye oppmerksomhet, på bekostning av dem som virkelig vil lese.

Nyhetsjournalistikkens identitetskrise på 90-tallet falt sammen med framveksten av flerkanalsamfunnet og Internetts gjennombrudd. Markedet har det siste tiåret vært overfylt av posører og presentatører, og det har vært legitimt å snakke om «medier» og «journalistikk» som om det er samme sak. Hvis det er noe 90-tallet dokumenterte, så var det at journalistikken slett ikke ble bedre som følge av den mye omtalte kommunikasjonsrevolusjonen.

Selv Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund tror man må svare for alt som foregår i NRK eller TV2, mens det jo i realiteten bare er fliker av virksomheten der som har med journalistikk å gjøre. Det er med andre ord et behov for en opprydding rundt begrepene - en grenseoppgang mellom journalistikk og alt det andre som foregår innen paraplybetegnelsen «media».

DET ER ET gjennomgående synspunkt i den nye litteraturen at nyhetsorganisasjonene og journalistikken må finne tilbake til sitt egentlige samfunnsoppdrag og trekke ei linje mellom det kortsiktige og det langsiktige: For ftrer du dine seere, lyttere og lesere med det trivielle, vil det selvsagt føre til mindre appetitt for noe annet, og du undergraver din egen autoritet. Lager du infotainment, så spiller du opp til andre mediers sterkeste side i stedet for til dine egne.

Det som skiller journalistikk fra underholdning, fra propaganda, fra fiksjon, fra kunsten, er evnen til å verifisere. Det må vi fortsette med. Det er det som gir vårt fag legitimitet. Kilder:

  • The Elements of Journalism: What Newspeople Should Know and The Public Should Expect, Bill Kovach & Tom Rosenstiel, Crown Publishers.
  • The News About the News: American Journalism in Peril, Leonard Downie jr. og Robert G. Kaiser, Alfred A. Knoph.
  • Into the Buzzsaw: Leading Journalists Expose the Myth of a Free Press, redigert av Kristina Borjesson, forord av Gore Vidal. Prometheus Books.
  • Media Unlimited: How the Torrent of Images and Sounds Overwhelms Our Lives, Todd Gitlin, Metropolitan Books.
  • The Business of Journalism: 10 Leading Reporters and Editors on the Perils and Pitfalls of the Press, redigert av William Serin, The New Press.
  • Leaving Readers Behind: The Age of Corporate Newspapering, redaktører Gene Roberts, Thomas Kunkel og Charles Layton. The University of Arkansas Press.

Artikkelforfatteren er nyhetsredaktør i Dagbladet.