Journalistikkens sjølbedrag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Under budsjettkampen i høst arrangerte flere av landets sykehusdirektører en pressekonferanse med medbrakte overleger og pasienter. Målet var som i alle budsjettkamper: å få mer penger.

Direktørene ga ansikt til problemene - og fikk sine medieoppslag. Politikere fikk et medietilpasset problem å løse. Men ettersom politikere er godt medietrent, kunne helseministeren minne om at dette tross alt bare var - nok et medieframstøt.

-Journalistikken står i fare for å bli et offer for sin egen suksess. Den er blitt en ideologi «alle» - både journalister og andre - bekjenner seg til og konkurrerer om å være best i. Men selv om det blir flotte medieoppslag, er det ikke nødvendigvis til demokratiets beste, sier professor Martin Eide ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

-Hva er problemet med den journalistiske logikken?

-En del problemer lar seg ikke gripe eller forstå med enkel journalistisk logikk. Noen saker er for komplekse. Journalisters selvbilde handler mye om at de ser seg som sannhetens forkjempere og maktens avslørere, men makt- og verdensforståelsen deres er ofte utilstrekkelig, mener Eide.

I JOURNALISTIKKENS verdensbilde består samfunnet ifølge Eide av tre grupper: makthavere, vanlige folk og journalister. Verden består av kilder, publikum og redaksjoner. Alle som ikke er av folket, er følgelig makthavere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Journalister har rettet ryggen, men knapt klarnet hodet mot «kildenes tyranni». Problemet er at selvtilfredsheten har ekspandert raskere enn kunnskapene og innsiktene.

-Hva gir selvtilfredsheten seg utslag i?

- Det blir ofte en poserende uavhengighet i journalistikken. Man utgir seg for å være uavhengig og avslørende, men er så opptatt av å markere dette at det går på bekostning av å skaffe seg reell innsikt og kunnskap om det man skal «avsløre».

- Slik blir journalister mest opptatt av form, stil og regi enn av innholdet?

-Ja, mange er overdrevent opptatt av dramaturgi. Etter mine begreper overdriver journalister frykten for å kjede sitt publikum. Når rollefortolkningen blir at man som journalist er regissør av «festlige» iscenesettinger, oppnår man gjerne høy temperatur - men lav innsikt.

EIDE MENER JOURNALISTER som impresarioer spiller parter ut mot hverandre, skaper konflikter, men ikke er særlig opplysende.

-Når kunnskapen som ligger til grunn for revolverspørsmålene mangler, svikter journalistene opplysningsansvaret sitt. Det må være et mål å kombinere frekkhet og kompetanse. Frekkhet uten kompetanse blir patetisk. Kompetanse uten frekkhet blir bare kjedelig.

-Skal ikke pressen søke å avsløre makta?

-Idealet om å kle av og avsløre makta er i seg selv viktig og godt. Men når man har en utilstrekkelig og banal maktforståelse, der man for eksempel ikke skiller mellom legitim og illegitim makt, blir mange av «avsløringene» ganske misforståtte og patetiske. Det finnes faktisk noen som har velbegrunnet makt.

-Men pressen bør sparke oppover?

- Historisk har man sparket fra et ståsted. I dag mangler man et fundament å sparke fra, og da er det ikke rart man fekter i lufta og ikke blir særlig treffsikker.

Det manglende ståstedet gjør det også mulig for journalisten å skifte standpunkt fra det ene øyeblikket til det andre. I «Dagsnytt 18» og «Redaksjon 21» er journalistens rolle først å stille «kritiske» spørsmål til den ene aktøren, for i neste sekund å være like kritisk overfor motdebattanten - men nå fra posisjonen han nettopp kritiserte.

-Dette er for så vidt en morsom og velfungerende metode, men i lengden fortjener det ikke betegnelsen «kritisk journalistikk». Det er ikke veldig imponerende, og jeg tror ikke folk lar seg lure.

BEVISSTHETEN om sin egen rolle og den pressefaglige diskusjonen internt i journalistlauget er ganske godt utviklet, synes Eide.

-Men det er som kjent lettere å rope halleluja enn å gjøre det, og det spørs hvor mye av den kritiske refleksjonen som vises igjen i det daglige praksisen i landets redaksjoner. Avstanden mellom festtalene om pressens rolle, og det som blir praktisert av journalistikk, er ganske stor.

-Gudmund Hernes har sagt at «pressedekning» betyr at pressen dekker, i betydningen tildekker, sine egne, mens «pressefrihet» betyr at pressefolk går fri for pressen.

-Man dekker seg ganske godt til i pressen. Jeg tror man hadde tjent på å spille mer med åpne kort framfor å stadig vise til at debatten går friskt internt. Holdningen blant pressefolk er at pressediskusjoner blir for navlebeskuende til å ha i spaltene, og at det er best å holde dem innomhus. Jeg tror diskusjonene både angår og interesserer leserne, og at journalister som er ærlige nok til å si at det er vanskelig å drive god journalistikk, ville få styrket tillit hos publikum.

EIDE TROR NORSK PRESSE i altfor stor grad undervurderer sitt publikum. Folk kan mye, og er i tillegg ganske mediekompetente.

-Journalister tror at publikum i samme grad som dem selv er opptatt av den ytre staffasjen. Da Clinton holdt sin tale om rikets tilstand, sto det i alle avisene at ingen var opptatt av hva han sa, men om man kunne se på presidenten at han hadde hatt en affære med Monica Lewinsky. Dermed handlet medias dekning om Clintons kroppsspråk, angivelig fordi det var det «folk» var opptatt av. Men hva om «folket» faktisk var opptatt av hva Clinton sa? Skal man ta publikum på alvor, må man også dekke substansen.

Dermed mener Eide det blir impresarioaktivitet når Dagsrevyen i det ene øyeblikket viser Valgerd Svarstad Haugland som hevder at Høyre har stjålet KrFs kontantstøtteopplegg. Neste bilde er av Jan Petersen som «slår tilbake». Dermed er den journalistiske jobben gjort: man har etablert en konflikt mellom to politikere.

-Men hvor blir det av substansen? De to kunne ikke ha rett samtidig. Er det ikke en journalistisk oppgave å finne ut hvem som snakket sant? Politisk journalistikk er ikke verdt navnet om den bare nøyer seg med iscenesetting, uten å gå inn i innholdet. Formidlingsansvaret forsvinner når alt handler om å regissere konflikter.

-Så like gjerne som å være bidragsyter til den opplyste offentlige samtalen, kan pressen forkludre og utydeliggjøre - og sånn sett være en trussel mot demokratiet?

-Faren ligger der. Det kan skje en oppsplitting av offentligheten i en medieoffentlighet, der alt showet og fjaset foregår, mens de reelle beslutningene blir tatt et annet sted. Vi risikerer å få en eliteoffentlighet og en medieoffentlighet.

-Dette høres ikke særlig lett ut?

-Ingen har sagt at journalistikk er lett.