Jubel i Bohuslän

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STRØMSTAD (Dagbladet) Bokfinken er i full sving. Denne vårens muntre trubadur sitter i en furu og slynger sitt refreng ut mot havet som blinker i aprilsola mellom øyene ute i skjærgården. En fargerik sjarmør, med rødt bryst og svarthvite halefjær. Han har følge av en kamerat, et stykke unna. Hver gang vår venn i furua er ferdig med sin strofe, hører vi den andre, med omtrent likelydende toner. Rivaler? Venner? Medlem av samme kor?

«EN AV DE kjæreste småfugler og flittigste sangere, vakker, tiltalende og lite sky,» skriver den svenske fugleforskeren Rudolf Söderberg i boka «Fuglene våre og hvordan vi lærer dem å kjenne» (1933). Det er alltid fascinerende å se hvordan fuglenes sang blir beskrevet i slike bøker. Om bokfinken skriver Söderberg: «Lokketonen er et fløitende hyit hyit hyit, i flukten et kort jypp jypp, varselskriket et skarpt tvint tvint tvint. Sangen er en frisk og livlig trille som begynner med noen svakere toner sry-sry-sry-sry-sry-huit huit huit og slutter med et kort tsiui.»

MER POETISK i sin tilnærmelse er nordmannen Jacob Sann i boka «Fuglesangen - hvordan en kan lære den å kjenne» (1930). Sann er ikke bare forsker, han er fuglesangens profet. Helt fra begynnelsen av kan man hos forfatteren spore en dyp indignasjon overfor at man «så ofte møter likegyldighet for lyd i naturen». Det er for ham utrolig at ikke flere hengir seg til fuglesangens «mysterium», lar den «røre ved noget i hans sinn» og gjennom denne spinkle lyd får «et blikk inn i stjernehimmelen, et pust av evighet».

BOKFINKEN, skriver Sann, forteller «enhver som gidder høre, at nu er det vår». Sann skriver meget kyndig om flinke og mindre flinke sangere og deres spesialiteter. Men felles for dem alle er følgende: «Et smellende, klingende seiersrop, en maskulin utfordring til rivaler om å ta kampen op! Blå skinnende luft, duftende hegg, blendende sol og i trekronen en overmodig trallende bokfink!» La oss legge til at hestehoven strutter, hvitveisen skinner og gullstjernen blinker innimellom trærne, akkompagnert av den alt annet enn lavmælte bokfinken. Som Jacob Sann uttrykker det: «Når fuglevennen lytter til en slik sang fylles hans øre av en vellyd som gjør det vanskelig for ham å løsrive seg, før den er forstummet.»