Jubileum uten jubel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Regjeringen Bondevik feirer i dag sitt ettårsjubileum i motgangens tegn. De tre regjeringspartiene stuper på meningsmålingene, og bare en brøkdel av velgerne mener regjeringen gjør en god jobb. Det paradoksale i situasjonen er at Arbeiderpartiet, som skulle utgjøre regjeringsalternativet, ikke får gevinster av regjeringens problemer. Det er en mager trøst for statsminister Bondevik og hans mannskap. Velgerne flokker seg i stedet rundt Fremskrittspartiet, som sørget for at denne regjeringen kom i stand. Carl I. Hagen er dermed både støttespiller og fremste opponent. Det er en dobbeltrolle han er en mester i å utnytte.
  • I denne situasjonen er det likevel viktig å minne om at regjeringen er et resultat av stortingsvalget i fjor, og at vi skal ha samme Storting i tre år til. Popularitetsmålinger endrer ikke dette, selv om den rådende politiske stemningen påvirker både regjeringens og Stortingets arbeid. Likevel gir ikke det noen grunn til å endre politiske hovedlinjer eller maktkonstellasjoner. Dette har statsminister Bondevik sagt klart fra om den siste tida, og vi går ut fra at han står eller faller på det.
  • De siste åra har bruken av oljepenger blitt det dominerende stridstemaet i norsk politikk. Det burde være et luksusproblem. I stedet er det blitt en plage for makthaverne. Men mer og mer blir det også klart at dette spørsmålet går på tvers av vanlige politiske skillelinjer. De nåværende regjeringspartiene støttes av Arbeiderpartiet, som kjenner dilemmaet fra sin egen regjeringstid. De spiller i det minste på samme bane. Da burde dette også snart komme til uttrykk i praktisk samarbeid om statsbudsjettet.
  • Regjeringen har bestemt seg for å kjøre en stram politikk i høst. Den har ikke noe valg, derfor må den heller ikke begynne å vingle i sin holdning. Den må bare håpe at den langsiktige virkningen av denne politikken vil gi lavere rente og større vekstkraft i Fastlands-Norge. Ut fra flere smertelige erfaringer vet vi at en løssluppen finanspolitikk i dagens situasjon gir motsatte resultater. Elendige meningsmålinger kan sikkert friste til utskeielser. Det vil uansett straffe seg.