Jugoslavias gullgutt

Norge var først ute med støtten, men kommer sist til mølla når næringslivet får etablert seg på Balkan, mener Mladjan Dinkic. Han har fått Jugoslavias skakkjørte økonomi på fote.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Norge kom først med politisk støtte og økonomisk hjelp til opposisjonen i Jugoslavia under Slobodan Milosevic. Hjelpen fra Norge var den viktigste fra noe land før skiftet. Men når det gjelder handel og investeringer sover de norske selskapene. Næringslivet fra Norge kommer sist. Vår overgang er snart over. Når nordmennene omsider kommer til Beograd, vil det ikke være ledig plass. Da er det fullt av østerrikere og tyskere. For meg personlig er det trist å se.

Jugoslavias fyrverkeri av en sjef for nasjonalbanken, Mladjan Dinkic, har i en heseblesende fart fått den skakkkjørte økonomien på fote. Men han har likevel plass i hodet til å tenke på Norge, og under sitt andre besøk her i landet etter at Milosevic falt, forsøker han å vekke det norske næringslivet til å se mulighetene på Balkan. Tida er snart ute, for i Jugoslavia har endringene i økonomien gått i rakettfart de siste to åra.

- 15. mai anerkjente Pengefondet dinaren som konvertibel valuta. I Slovenia, den mest utviklede av de tidligere jugoslaviske republikkene, tok det fire år. Vi brukte et og et halvt år. Det viser farten vår, sier Mladjan Dinkic til Dagbladet.

Han innrømmer at dette har en høy politisk risiko, men det er det andre som får ta seg av. De som står bak den økonomiske revolusjonen er alle teknokrater, understreker Dinkic. Og denne gjengen av unge, vestvendte økonomer, der Dinkic er den mest oppsiktsvekkende på alle vis, har utrettet mirakler.

Dinkic viser det på sine tallrike plansjer og grafer og ruteark.

Vekslingskursen for dinarer har vært stabil i to år, og bare falt tre prosent. Det er like mye som den kunne falle i timen på det verste før. Valutareserven er femdoblet, fra 360 millioner til 2,1 milliarder dollar.

I januar 1994 hadde hyperinflasjonen kommet opp i vanvittige 300000000 prosent! Økonomen Dinkic tror det er den høyeste prisstigningen i menneskenes historie. I 2000 steg prisene med 140 prosent. Han fikk det ned i 40 prosent i fjor, og i år tror han det lander på 12- 15 prosent. Neste år skal inflasjonen under ti prosent, og i 2005 sier prognosene hans 2- 4 prosent.

- Dessverre var Jugoslavia det siste landet som innførte overgangen til markedsøkonomi. Men heldigvis hadde vi erfaringene fra andre. Derfor kan vi gjøre det så mye raskere, sier han.

Mladjan Dinkic var bare 36 år gammel da han 28. november 2000 ble utnevnt til sjef for Jugoslavias nasjonalbank, valgt av parlamentet etter innstilling fra president Vojislav Kostunica. Fremdeles er han trolig den yngste blant sine kolleger i Europa.

Umiddelbart virker det aldeles ubegripelig at denne akademiske enfant terrible , rockemusikeren og iscenesetteren av politisk gateteater var så veldig oppsatt på å sette seg i sjefsstolen i nasjonalbanken, vanligvis et tilfluktssted for mer sedate og roligere sjeler.

DINKIC ER INGEN skrivebordsøkonom. Og før han ble økonom, studerte han piano ved den videregående skolen i Beograd. Hans eget rockeband bærer navnet Monetary Attack, og det var naturligvis en del av opposisjonskulturen mot Milosevic. Han opptrådte med det i fjor under en festival, sammen med finansminister Bozidar Djerlic.

Han sto i første rekke blant dem som styrtet diktatoren Milosevic 5. oktober 2000. Han var da leder for nettverket G17 Plus. De begynte som 17 økonomer, men fikk etter hvert med seg atskillige andre - derav Plus - og etter hvert åpnet de kontorer i alle serbiske byer. Det ble et landsomfattende nettverk av mennesker med tillit blant folk og utenfor all mistanke om korrupsjon. De skulle drive økonomisk forskning, men arbeidet bevisst for et skifte av politisk regime.

Dinkic sto fram i fjernsyn og radio med et slags «værvarsel» for den løpske inflasjonen under Milosevic, og hans varsler var like sikre som meteorologenes.

Før maktskiftet drev han det også stort som iscenesetter av politisk gateteater, da han samlet tjue trommeslagere med fem tusen demonstranter i baktroppen og okkuperte statistisk sentralbyrå i Beograd. På hjemveien inntok de like godt nasjonalbanken også.

Utover nettene kunne Dinkic sitte hjemme hos Norges ambassadør til Jugoslavia, Sverre Bergh Johansen, og diskutere alle tenkelige politiske spørsmål. Og Dinkic regnes som en tøffing, som ikke skyr litt munnhoggeri med Jugoslavias president, Vojislav Kostunica, eller den serbiske statsministeren, Zoran Djindjic. Han nærmeste politiske medspiller er Miroljub Labus, også han fra G17, som kan bli valgt til president i Jugoslavia 29. september.

Dinkic er til de grader også en stor folketaler på torget. Men den unge økonomen ville altså overta nasjonalbanken. Det sa han klart fra om lenge før maktskiftet. Og folk flest har merket endringene hans. Stadig ligger han høyt på de politiske popularitetsmålingene. Han er jo en politiker likevel.

- Reallønna, fra oktober 2000 da Milosevic falt, til juli i år, har steget med 62 prosent! Reallønna, altså. Utgangspunktet var veldig lavt, men likevel. Og veksten i økonomien var på 6,5 prosent i fjor og blir trolig 4 prosent i år, sier han.

DINKIC HAR GITT folk tilbake tilliten til bankvesenet, så nå hentes pengene fram fra madrassene og flyttes til bankene. I 1991 frøys myndighetene folks sparepenger i bankene for ti år. Det var egentlig et desperat ran, for pengene ble brukt opp og forsvant. Men Dinkic begynte å betale dem tilbake. Stadig er det mange penger i madrassene. Men på ti måneder har innskuddene økt 40 ganger.

- Nå er ikke lenger bankene til hinder for økonomisk utvikling. Vi har åpnet dørene for utenlandske banker og fått økt konkurranse. Men også våre egne banker er konkurransedyktige, og den største sparebanken er innenlandsk. Det største hinderet for utvikling nå er rettsvesenet, sier Dinkic.

- Du forsøkte tidligere å være etterforsker og spore opp forsvunne penger fra Milosevic-regimet på Kypros, i Sveits og Russland. Fant du noe til slutt?

- Dessverre fant vi mest spor og lite penger. Pengene var sendt videre til 52 ulike land. Vi ba om utenlandsk hjelp, men fikk mest moralsk støtte, dessverre. Etter 11. september forsvant vestlig interesse for alt annet enn Osama bin Laden. Dessverre tror jeg aldri pengene blir funnet. Vi fant noe i Sveits, 12 millioner sveitserfranc, (omtrent 60 millioner kroner) men det kan ta årevis før dette er avgjort i rettsvesenet. Derfor har jeg har flyttet min interesse til andre gjøremål, sier han.

Men han er stadig opptatt av moral i forretningslivet.

- Da vi ga løyve til utenlandske banker for å åpne i Jugoslavia, så vi ikke bare etter om de hadde penger, men også om pengene var skitne. Vi ville ikke ha noen av de russiske bankene. Med skitne penger kommer skitne eiere. Derfor vil vi ha sunne investorer med moral. Det finner vi her i Norge, mener Mladjan Dinkic.

Men de sover altså. Dinkic ønsker norske forretningsfolk til skipsbygging, landbruksmaskiner og gjødsel, havbruk, energisektoren og rørledninger for gass. Og så skal de utbygge en motorvei gjennom Balkan fra Østerrike til Hellas. Det blir den korteste ruta mellom Vest-Europa og Tyrkia og Midtøsten.

- Nei, jeg vil si personlig at det er synd om ikke det norske næringslivet blir med. Vi har et marked som ennå ikke er mettet. Men om to- tre år er det ikke plass for nykommere. Vi hadde trengt noen seriøse norske selskaper i økonomien, så vi håper, sier nasjonalbanksjef Mladjan Dinkic både på egne vegne og på vegne av Labus, som snart kan være Jugoslavias president.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets utenriksavdeling