Juks i vitenskap

Konkurransen om å finne fram til skjellsettende resultater i vitenskap, kan friste til juks.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I SØR-KOREA sitter Hwang Woo Suk og prøver å plukke sammen restene av den prestisje han hadde som forsker og banebrytende vitenskapsmann. Han var plasseret på den vitenskapelige kjendistopp etterat han i sommer publiserte en artikkel i vitenskapstidsskriftet Science der han beskrev hvordan han han og hans forskerkolleger hadde skapt stamceller av hud fra 11 personer slik at de kunne tas i bruk i medisinsk behandling. Det åpnet muligheter for å stanse sykdommer som Parkinson og diabetes, og representerte innenfor forskningsverdenen et sprang som kunne kvalifisere for en Nobel-pris. Men dessverre, viste det seg, hadde han kuttet noen hjørner og diktet opp noen resultater. Han hadde jukset.

HYWANG WOO SUK var blitt en nasjonalhelt i Sør-Korea, et vitnemål om at landets vitenskapelige standard var nådd opp på et internasjonalt nivå. Politikk var kommet inn i forskningen hans. Regjeringen hadde investert store summer i forsøkene, og trodde at de sensasjonelle funnene kunne gi regjeringen og sør-koreansk medisin et avgjørende løft. Derfor ble fallet høyt. For forskningsverdenen ser avsløringene ut til å skyve mulighetene for å reparere pasienters celler med deres eget vev ut i en fjernere framtid. At det også er et slag mot et forskningsfelt som er kontroversielt og etisk og politisk problematisk, gjør avsløringene desto mer alvorlig.

JUKS I VITENSKAP har en lang historie. Horace Freeland Judson skrev nylig boka «The great betrayal: Fraud in Science» der han regner med at omlag 10 prosent av det som presenteres som god vitenskap, er bygget på sjusk, juks, plagiat eller manipulering av data. For å komme jukset til livs har moderne vitenskap bygd opp et intrikat system for kontroll og etterprøving. Likevel slipper noe igjennom. Det er skjedd også i norsk vitenskap. For en del år siden ble en doktordisputas avbrutt fordi en av opponentene fikk mistanke om at deler av avhandlingen var et plagiat.

MEN DET ER mulig at konkurransen om vitenskapelige nyvinninger i verden i dag kan friste spesielt til raskere konklusjoner enn det ifølge den vitenskepelige etikk er grunnlag for. Prestisje, penger og berømmelse er en del av belønningssystemet. Det er fristende å la foreløpige resultater slippe ut i offentlighetene gjennom mediene, før det er gjort tilstrekkelig med kontrollerte eksperimenter og før kolleger har fått innblikk i funn og metoder og før resultatene er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. Forskernes øyne blir lett tåkelagt av visjoner om Nobel-pris og annen oppmerksomhet. Redaktøren av «Science», David Kennedy formulerer det slik: Forskere er blitt langt mindre kollegiale de siste tiåra, og presser på for å bli først på sitt felt. Å komme nummer to eller tre gir ikke samme belønning.

PROBLEMET blir ikke mindre av at også politikken i enkelte tilfeller prøver å manipulere forskning for å passe i et ideologisk mønster. På det feltet er naturligvis diktaturer uovertrufne. Berømt er planteforskeren Trofim Lysenko, som i strid med arvelæren, men vel tilpasset Stalins ønskemål, etablerte som sovjetisk vitenskap at ervervede egenskaper kunne arves. I USA har Bush-administrasjonen instruert forskere til å skjule at kondomer er effektive i kampen mot HIV for å fremme presidentens budskap om at seksuell avholdenhet er måten å bekjempe smitten på. Det nasjonale kreftinstituttet ble instruert til å legge ut informasjon på sin Web-side om at abort gir større kreftfare, til tross for at en stor undersøkelse ikke hadde vist noen slik sammenheng.

ENTEN DET er ideologi eller begjær etter penger og berømmelse som ligger bak juks og manipulasjoner i vitenskap, viser det at heller ikke denne menneskelige aktivitet er befridd for menneskelige svakheter. Det er ingen guddomelig aktivitet, selv om mange vitenskapfolk kanskje tror det. Richard Lewontin, som nylig skrev en større artikkel i New York Review of Books om juks i vitenskap, gjengir en historie fra Talmud, jødenes bibel: Fire rabbinere gikk ute på marken og diskuterte om en bakerovn kunne forbedres. Tre mente det ene og den fjerde det motsatte. Den ene appellerte til jødenes gud og ba om signal på at han hadde rett ved å la et lyn slå ned i et tre. Så skjedde, men de tre var ikke overbevist, et tre på en flat slette er alltid utsatt i tordenvær, så det var neppe noe tegn fra Gud, men høyst naturlig, mente de. Da ba den desperate dissenteren om at Gud måtte snakke direkte til dem. Da kom det en stemme fra himmelen: «Han har rett». «Hva sier dere nå», sa dissenteren. «Greit det», sa de andre, «da står det tre mot to».Vitenskap var da som nå av denne verden.