Julegaver er ti prosent sløseri

Nidkjære økonomer har selvsagt regnet ut hvor mye samfunnet taper på feilslåtte julegaver - og hvem som gir de verste gavene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jula er varehandels gullsesong nummer en. Pengene renner inn i strie strømmer. Handels- og

Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) anslår at nordmenn i år vil bruke ti milliarder kroner på jula.

Shopping er jo bra for bruttonasjonalproduktet, men enkelte økonomer frykter likevel at berget av gaver mottageren hverken vil ha eller har bruk for fører til ineffektivitet i økonomien. For hvis far har nok slips, er det lite uttelling i å få ett til.

I 1993 prøvde den amerikanske økonomen Joel Waldfogel å finne ut hvor mye som gikk tapt i gave-bommerter. Han ba studentene sine om å oppgi to tall - først et anslag på verdien av alle gavene de fikk sist jul, deretter et hvor mye de kunne tenkt seg å betale selv for å skaffe seg tingene de hadde fått.

Det mest konservative anslaget var 90 prosent. Det vil si at rent økonomisk var ti prosent av gavene bortkastet. I USA, hvor det årlig brukes nesten 350 milliarder kroner på julegaver, sløser «Santa» vekk 35 milliarder kroner på hver rundtur.

Men Wa ldfogel fant mer. Gaver fra nær slekt og nære venner var de som traff best. Fjernere slektninger som ga gaver i stedet for penger traff dårligst.

Tidsskriftet Economist, som ellers ikke er sene med å svinge øksen over sløseri, ineffektivitet og lite håndfast pengestyring, advarer likevel mot å erstatte alle julegaver med gavekort og kontanter for å gjøre tradisjonen mer økonomisk effektiv.

For det første kjenner ikke nødvendigvis mottageren sine egne preferanser så godt. Noen av de beste gavene er nemlig de mottagereren ikke visste han/hun ville ha, f.eks. en jazz-CD til en som ikke har hørt noe særlig på jazz.

For det andre kan giveren ha tilgang til rabattordninger eller andre måter å skaffe gaven billigere på enn det mottager vet om eller har tilgang til. Dette kan være rabatter for ansatte, eller at giver bor et sted der den bestemte gaven er billigere.

For det tredje så er det gaver mottager gjerne vil ha, men som vedkommende helst ikke vil kjøpe selv, som f.eks. sjokolade. Hvis en får det i gave kan det nytes uten altfort mye dårlig samvittighet.

Men det er mer. De beinharde økonomene i Economist mener at selve gaveprosessen, det å gi, gir en gjenstand merverdi, selve go'ordet for økonomer. For en gaves verdi for mottageren er mer enn bare hva den kostet, hvem som kjøpte den og i hvilken sammenheng den ble gitt er vel så viktig.

En giftering er f.eks. langt mer verd (forhåpentligvis) for mottageren enn for gullsmeden den ble kjøpt av. Barnebarnas drodlerier selger neppe for millioner på Sothebys auksjoner, men er helt ubetalelige skatter for bestemor og bestefar.

De beinharde økonomene i Economist ser heller ikke bort i fra at giveren tjener på transaksjonen, det kan jo tross alt være ganske givende å gi noen en gave.

Så hva er moralen? Tenk nøye gjennom ønskene til alle du vil gi en gave, og velg så de gavene som vil ha den største affeksjonsverdien. For dette har altså økonomene regnet seg fram til:

Det er tanken som teller.

HELBOM: Ikke alle julegaver treffer like bra. Rent økonomisk sett er ti prosent bortkastet. Men det eksisterer allikevel gode samfunnsøkonomiske årsaker for å beholde tradisjonen med gi hverandre gaver, mener The Economist.