«Tante Pose»:

Juleklassiker avbrutt av soldater

Opptakene av det som skulle bli en av norsk films mest elskede julefilmer var i full gang. Så slo nyheten ned som ei bombe: Norge var invadert.

JULEFILM: Henny Skjønberg i rollen som den bitre, grinete Blanca Bals, mest kjent som Tante Pose. Foto: Leif Sinding/NTB
JULEFILM: Henny Skjønberg i rollen som den bitre, grinete Blanca Bals, mest kjent som Tante Pose. Foto: Leif Sinding/NTB Vis mer
Publisert

Våren 1940 var det travle dager på Jar utenfor Oslo. Her lå filmstudioet Norsk Film som ble åpnet i 1935 og som med åra skulle bli omtalt som Norges eget lille Hollywood.

Leif Sinding var en av norsk films mest etablerte regissører. Nå var han i gang med det som skulle bli komedien «Tante Pose». Filmen var basert på Gabriel Scotts julefortelling fra 1904, med manus skrevet av Sinding selv.

Men innspillingen skulle bli mer komplisert enn noen hadde regnet med. For midt under opptakene kom andre verdenskrig til Norge.

Tante til besvær

Vi befinner oss på den storslagne Balsgården der sorenskriveren, hans familie og tjenestefolket er i full gang med å forberede til tradisjonsrik og storstilt julefeiring av den riktig gode, gamle sorten. Men så skal det komme et solid skår i den blankpolerte julegleden:

Sorenskriverens søster og familiens store skrekk kommer for å feire jul.

Blanca Bals (Henny Skjønberg) er en vrien, gammel jomfru som freser mot alle rundt seg. Blanca kalles tante Pose siden hun har en lei tendens til å «snakke rett ut av posen».

KRIG I JULESTUA: Hans Bille (bestefar) og Henny Skjønberg (Tante Pose) sparer ikke på skytsen da de må feire jul sammen. Foto: Leif Sinding
KRIG I JULESTUA: Hans Bille (bestefar) og Henny Skjønberg (Tante Pose) sparer ikke på skytsen da de må feire jul sammen. Foto: Leif Sinding Vis mer

Blanca har knapt hengt fra seg vinterkåpa før hun innleder en maktkamp med barnas populære bestefar (Hans Bille) som ingen av dem er villige til å tape. Fornærmelsene hagler mellom veggene og det ser mørkt ut for julefreden i de bedre kretser.

Så skal det vise seg at Amor muligens har en pil på lur med Blancas navn påskrevet.

Bygde bomberom

«Tante Pose» er som en mektig julekake fylt med kanefart gjennom skogen, klingende dombjeller og mengder med kritthvit snø. Her er det glitrende juletre, deilig julemat og et vaskeekte juleball av den gode, gamle sorten.

Kontrasten til forholdene som ventet Norge, kunne knapt vært større.

9. APRIL 1945: Tyske styrker rykker inn i Oslo, og marsjerer på Karl Johans gate ved Universitetet. Foto: NTB
9. APRIL 1945: Tyske styrker rykker inn i Oslo, og marsjerer på Karl Johans gate ved Universitetet. Foto: NTB Vis mer

Da Tyskland invaderte tirsdag 9. april 1940, kom det i form av et overraskelsesangrep mot flere norske byer som Oslo, Bergen, Trondheim og Narvik, samt alle kystbefestninger og flyplassene Sola og Fornebu.

Ingen krigserklæring var blitt gitt i forkant.

Etter at invasjonen var et faktum, ble skuespillerne spredt for alle vinder. Men filmselskapet klarte å samle dem igjen og gjenoppta filmingen på Jar.

For at ikke innspillingen skulle bli forstyrret av bråk fra fly, ble studioet lydisolert. Det ble også sørget for at det ble bygget et bomberom på stedet.

Hyllet og slaktet

Til tross for de rådende forholdene, klarte Sinding å fullføre filmingen av «Tante Pose». 6. september 1940 var det duket for norgespremiere, og kritikerne var delte i dommen.

«Utvilsomt en av de mest vellykkede norske filmer i det hele tatt», konkluderte Aftenposten.

FORELSKEDE SØSTRE: Eva Lunde, Thora Neels-Hansson og Ellen Nicola på jenterommet. Foto: DigitaltMuseum/AAB-003067
FORELSKEDE SØSTRE: Eva Lunde, Thora Neels-Hansson og Ellen Nicola på jenterommet. Foto: DigitaltMuseum/AAB-003067 Vis mer

Dagbladets kritiker var sterkt uenig med sin anmelderkollega og ga filmen det glatte lag:

«Det er ganske nifst med alt dette huslige spetaklet og tantevesenet, og utpreget usedelig med disse mer eller mindre planlagte juleforlovelsene. Huff av meg!»

«Tante Pose» skulle komme til å bli Sindings siste store suksess. Bare noen måneder seinere sto han fram som filmsjef for Quisling og nazistene.

Riksfilmdirektør

I boka «Filmen i Norge – Norske filmer gjennom 100 år», forteller Christian Boe Astrup om et møte som fant sted mellom Sinding og de tyske okkupantene en augustdag i 1940.

Ifølge hva Sinding selv har fortalt i ettertid, gjorde tyskerne det klart for ham at de anså det som stormannsgalskap av et lite land som Norge å opprettholde en selvstendig filmindustri.

FILMPIONER: Før Leif Sinding slo seg opp som en av de ledende norske filmskaperne, jobbet han som journalist i Aftenposten, Morgenbladet og Verdens Gang. Foto: Dagbladet/NF.35685-001
FILMPIONER: Før Leif Sinding slo seg opp som en av de ledende norske filmskaperne, jobbet han som journalist i Aftenposten, Morgenbladet og Verdens Gang. Foto: Dagbladet/NF.35685-001 Vis mer

Ønsket deres var at samtlige norske produksjonsselskaper skulle avvikles og erstattes med tre tyskkontrollerte selskaper. Ordningen var allerede gjennomført i Nederland og skulle ifølge tyskerne ha gitt gode resultater.

I 1941 ble Statens filmdirektorat opprettet for å «bygge opp hele det norske filmvesen i samsvar med de nye forhold».

Sinding, som var blitt medlem av Nasjonal Samling, ble utnevnt til «riksfilmdirektør» og fikk med det makt til å bestemme over det norske filmrepertoaret.

Sensur og kontroll

Sinding hadde lenge vært misfornøyd med organiseringen av norsk filmproduksjon. Ifølge Morten Barths Rushprint-artikkel «Nazifiseringen av norsk film», hatet han dessuten «sosialistene» som ikke hadde villet finansiere filmene hans.

FEBRUAR 1942: Leif Sinding (med sørgebånd) til høyre i bildet, sammen med pressedirektør Anders Beggerud, «ministerpresident» og «fører» Vidkun Quisling, ekspedisjonssjef Bjarne Holst, kulutrminister Gulbrand Lunde og partiminister Rolf Jørgen Fuglesang. Foto: NTB/Riksarkivet
FEBRUAR 1942: Leif Sinding (med sørgebånd) til høyre i bildet, sammen med pressedirektør Anders Beggerud, «ministerpresident» og «fører» Vidkun Quisling, ekspedisjonssjef Bjarne Holst, kulutrminister Gulbrand Lunde og partiminister Rolf Jørgen Fuglesang. Foto: NTB/Riksarkivet Vis mer

Takket være direktørstillingen fikk Sinding gjennomført flere av endringene han ønsket.

Det var bare en håndfull private filmprodusenter som ble statsautorisert, mens de resterende ble tvunget til å kaste inn håndkleet. Samtidig avgjorde direktoratet hva som kunne skrives og deretter spilles inn.

Videre ble Statens filmkontroll oppløst, hvilket gjorde filmdirektoratet til landets eneste sensurorgan. De hadde total kontroll på hva som ble vist på norske kinoer.

Alle disse grepene skulle sikre - i alle fall på papiret - kunstnerisk kontroll.

Motarbeidet propagandafilm

Under Sindings styre var det Statens filmdirektorat som bestemte hva som skulle importeres, og hvilke selskaper som fikk lov til å importere filmer. Tysk film var førsteprioritet, mens filmer fra USA og England ble forbudt.

Importlisensene gikk ifølge Boe Astrup til bare en håndfull selskaper, de fleste kontrollert av menn som inngikk i Sindings egen omgangskrets.

Under andre verdenskrig ble det produsert bare én norsk film med tydelig nazistisk ideologi – Walter Fyrsts «Unge viljer». Sinding mente den var for åpent propagandistisk og at nordmenn ville sky den som pesten. Fyrst hadde imidlertid støtte fra kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang.

PROPAGANDA: Skuespiller og idrettsmann Karl Aagaard Østvig jr. spilte hovedrollen i i den eneste norske nazistiske spillefilmen som er laget. Han ble drept som frontkjemper på Østfronten i 1944, 19 år gammel. Foto: Lokalhistoriewiki
PROPAGANDA: Skuespiller og idrettsmann Karl Aagaard Østvig jr. spilte hovedrollen i i den eneste norske nazistiske spillefilmen som er laget. Han ble drept som frontkjemper på Østfronten i 1944, 19 år gammel. Foto: Lokalhistoriewiki Vis mer

Men det var Sinding som skulle få rett: Under Quislings tale som innledet filmen, begynte folk å bue og forlot salen.

Ikke lenge etter ble filmen utelukkende brukt internt på NS-møter.

Oppgjørets time

Sinding hadde en stor ambisjon for sin egen del og det var å kunne produsere tolv filmer årlig. Samtlige skulle eksporteres til det germanske språkområdet.

I 1943 gikk han av som direktør for å kunne konsentrere seg om filmproduksjon i sitt eget selskap, EFI-film.

Det var for ordens skyld et av bare fem utvalgte selskaper i landet som hadde lov til å produsere. Ved å utøve politisk press, fikk Sinding tilgang til produksjonsmidler og skuespillere.

1. MAI 1941: Stort NS-møte i Colosseum kino i Oslo for NS, tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Foto: Riksarkivet
1. MAI 1941: Stort NS-møte i Colosseum kino i Oslo for NS, tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Foto: Riksarkivet Vis mer

Da freden omsider kom i 1945, gikk man raskt tilbake til det som hadde vært. Alt som het NS og nyordning ble kastet på dør, og flere personer ble fengslet underveis.

Landssvikoppgjøret skulle bli det store rettslige oppgjøret etter andre verdenskrig. Nå skulle kollaboratører og forrædere få sin dom.

Fra dom til frikjennelse

2. desember 1950 ble dommen mot Leif Sinding lest opp i Oslo byrett. Konklusjonen var nådeløs:

Sinding ble dømt til fire års tvangsarbeid. Samtidig ble han fradømt stemmerett og vernerett i ti år.

Sinding anket dommen. Innen saken kom opp for retten, ble han frikjent ved kongelig resolusjon av 6. april 1951. Dermed kunne han vende tilbake til samfunnet som en fri mann.

Men hans tid som en av landets fremste filmskapere var ettertrykkelig over.

Æreløs kunstner

Sinding skrev manus til «Selkvinnen» som kom i 1953. Den ble fjernet fra kinoprogrammet etter bare noen dager og dømt nord og ned som tidenes norske filmfiasko.

1954: Fra innspilling av filmen «Heksenetter» i Norsk Films studio på Jar. Oversiktsbilde fra settet viser skuespillerne Ingrid Vardund og Georg Løkkeberg ved skrivebordet. Foto: NTB
1954: Fra innspilling av filmen «Heksenetter» i Norsk Films studio på Jar. Oversiktsbilde fra settet viser skuespillerne Ingrid Vardund og Georg Løkkeberg ved skrivebordet. Foto: NTB Vis mer

Med «Gylne ungdom» (1956) forsøkte han å skildre tidas generasjonskonflikter, men den feilet hos både kritikere og publikum. Filmen skulle komme til å sette et punktum for karrieren.

I ettertid ble Sinding betraktet som en æreløs kunstner som gikk inn i datidas glemselspolitikk.

Den dag i dag er det de færreste som vet hvem Leif Sinding var. Det eneste de fleste av oss forbinder med ham, er i beste fall navnet på rulleteksten til «Tante Pose».

Leif Sinding døde 19. november 1985, 89 år gammel.

Juleklassiker

1. juledag 1970 ble «Tante Pose» vist for første gang på NRK. Seeroppslutningen på den da 30 år gamle filmen var enorm, og NRK mottok utallige forespørsler om å sende den igjen.

Med noen få unntak har filmen vært trofast del av programposten julaften. Først hos NRK, seinere hos TV 2 utover 1990- og 2000-tallet.

SKUESPILLERVETERAN: Henny Skjønberg var mor til skuespillerne Pål Skjønberg og Espen Skjønberg. Foto: Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum/Wikimedia
SKUESPILLERVETERAN: Henny Skjønberg var mor til skuespillerne Pål Skjønberg og Espen Skjønberg. Foto: Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum/Wikimedia Vis mer

«Tante Pose» står som en hyllest til norske juletradisjoner, og har fått en selvskreven plass blant filmer som kan smykke seg med tittelen «jula er ikke den samme uten».

Som Bent Kvalvik skriver så treffende i boka «100 norske filmer du må se»:

«En kan mene mye om budskapet i filmen – og om eldre, ugifte kvinners samfunnsstatus i gamle dager. Men «Tante Pose» treffer noe i den norske julesjelen. Hver jul.»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer