Julenisseminister

Tåler verden flere pakker til jul? spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Julaften kom et par uker for tidlig denne uka. Finansministere verden rundt har opptrådt som rene julenisser og sjenerøst delt ut pakker så store at nullene knapt fikk plass på gavekortet. Japanerne ga 1000 milliarder kroner til bankene sine, EU la 1800 milliarder kroner i krisepotten og svenskene bladde opp 28 milliarder kroner for å redde Volvo og Saab. Noen timer senere snørte det amerikanske senatet igjen pengesekken og avslo bilindustriens bønn om hjelp.

La Ford, GM og Chrysler gå over ende og reise seg igjen uten skattebetalernes hjelp, var republikanernes tøffe julehilsen. Det er ikke bare bilbyen Detroit som dermed blir arbeidsløs. Ringvirkningene er brutale. Hundretusener av arbeidere over hele USA lever av bilindustrien. De er også skattebetalere.

Finanskrisa er full av slike paradokser og motsetninger. Den er ikke rettferdig. Hvert land og hver sentralbanksjef synes dessuten å ha sine egne løsninger. På økonomisidene blir de omfattende tiltakene riktignok fremstilt som rasjonelle og vel gjennomtenkte. Bak står tross alt verdens fremste finanseksperter og finansmyndigheter. Vi får tro og håpe de vet hva de gjør. Men de sprikende løsningene er ikke bare et resultat av landlige forskjeller. Ikke minst er det politikken som styrer krisa, og det fører til overraskende konstellasjoner, litt avhengig av hvor man er i valgsyklusen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politikk handler om posisjonering. Derfor roper høyresiden i Norge på flere pakker og tiltak et år før valget, mens en finansminister fra SV holder igjen. Budsjettvokterne i Finansdepartementet synes å ha bedre overtalelsesevner enn fangevokterne i Abu Ghraib. I hvert fall kan man tenke seg at Kristin Halvorsen ikke meldte seg inn i SU for å redde kapitalismen og oppfordre folk til å shoppe som aldri før i julestria. Steinar Lem i Fremtiden i våre hender er derimot tro mot sine kompromissløse idealer og mener det er helt greit at industrier går dukken, ikke ulikt de mest ihuga markedsliberalister bare med en tilsynelatende mykere begrunnelse. At noen titusener dermed mister jobben får så være, mener Lem. Hatet til kapitalismen er så sterkt at man helst ser at den stopper opp.

En tilsvarende debatt foregikk i Sverige denne uka da miljøforkjempere og samfunnsvitere mente bilindustrien med fordel kunne gå under, hvorpå arbeiderne på gulvet i Uddevalla ga aktivister og akademikere det glatte lag: Hvem var det egentlig som betalte deres statsfinansierte forskerstipender?

Ett år etter at Al Gore mottok Nobels fredspris for sin miljøinnsats og frelste selv skeptikerne, er det unektelig et paradoks at verden pøser inn penger i industrier man for kort tid siden ønsket en drepende omstilling. Gores partifeller sto denne uka på barrikadene i Washington for å sikre Hummer’en og andre petromonstre et lengre liv, skulder ved skulder med den utgående presidenten George W. Bush. Han ville ikke bli husket som presidenten som sendte bilindustrien utfor stupet. Han har allerede mer enn nok på merittlisten. Men hans konservative republikanske partifeller i senatet, som han normalt ville støttet seg til, skal møte velgerne ved neste korsvei og vil ikke sløse bort pengene deres.

Republikanerne var riktignok med på å dele ut flere hundre milliarder før de satte foten ned. Amerikanske politikere er blitt kritisert fordi de har vært svært rundhåndet overfor finanssektoren uten å kreve noe igjen, men amerikanerne er så skeptisk til statlig eierskap og innblanding at de heller vil gi bort pengene uten bindinger. Noen har syrlig beskrevet de amerikanske redningspakkene som "sosialisme for kapitalister og kapitalisme for arbeiderne".

Mange norske skattebetalere lurer også på hvor staten plutselig tar pengene fra og hvorfor de skal være med å redde bankene. Vi betaler ikke for finanskrisa, fnyser de som aldri har hatt en formue å sette over styr, eller en gang har fått være med på oppturen annet enn som blindpassasjerer i lønnsoppgjørene. De fleste av redningspakkene, her hjemme og ute, er ikke rene gavepakker. Det er kreditter og garantier, og kan sammenlignes med at banken gir deg en utvidet låneramme når den ser at du har havnet i en likviditetsskvis. Det er vel ingen som er i tvil om at pengene må betales tilbake med rente.

Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved pakkene. En krise kan tvinge frem omstilling, men en så fundamental og dyptgripende krise som verden opplever nå, kan paradoksalt nok hindre omstilling ved at man går inn og støtter døende bransjer for å redde sysselsettingen. Kriseforståelsen bærer ennå preg av sjokk. Adrenalinrushet utløser smerteskrik om strakstiltak og øyeblikkelig handling, men når du står på kanten av stupet er det om å gjøre ikke å ta et skritt fremover.

Det er en tøff utfordring for politikere i normale tider. I krisetider i et valgår er den nesten umulig.