Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Julestatus

Når julefreden senker seg, kjenner jeg etter: Var det verdt det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LUKTER DET ALLEREDE pinnekjøtt i huset? Blir svoren på årets ribbe minst like sprø som i fjor? Koser ungene seg med Disney og mor og far med et glass rødvin (forhåpentligvis ikke beroligende piller i år) før julematen? Er du spent på hva du får til jul? Og viktigst: Har skuldrene kommet ned fra ørene etter galskapen? Har voksenstemmene som muligens har vært litt skarpe i kantene de siste dagene, blitt milde og varme?

DET HANDLER om å finne roen. Hele poenget med jula er å finne ro og harmoni. Vi tenker kanskje ikke så mye på ro ellers i året. Men i dag har den å innfinne seg. I alle fall litt utpå dagen. Derfor knekker vi nøtter. Derfor skreller vi poteter om formiddagen. Derfor måker vi snø. Og sender sms.

Den gode følelsen julaften er fantastisk. Er man heldig eller selvsuggererende nok, faller alt på plass. Alt føles trygt. Godt. Alt er akkurat som i fjor.

Man ser på juletreet og føler seg som klodens heldigste person, og det er vi jo, mange av oss. Lukker vi øynene ett sekund, kan vi innbille oss at vi opplever ren, skjær julemagi, selv om vi heller ikke denne jula ser noe til Märthas engler. Det motsatte av den gode julefølelsen er selvsagt desto verre.

INGEN HAR SÅ mange rituelle førjulsøvelser som nordmenn, og slett ikke svenskene: Vi skal drikke gløgg med nøtter minst fem ganger. Etter at lutefisken har disset seg ferdig for 500 kroner kuverten, skal det spises risengrynsgrøt. Alle små barn skal finne sin mandel og ingen skal skuffes, det tåler som kjent ikke barn nå til dags. Alle gode julemødre skal tvinge barna som egentlig vil spille dataspill, til å bake pepperkaker en gang til slik at mamma får god samvittighet. Alle gamle venner skal møtes og bespises. Sees man ikke før jul, betyr det nærmest at vennskapet er over. Er man en dårligere venn, ja nærmest en B-venn hvis man i stedet møtes i januar? Og puh, endelig, på juleavslutningen tørker foreldrene ofte en tåre. Av takknemlighet. Utmattelse. Eller dagen etter julebord-nerver. Det er moro med juleinnspurt. Det er rein og skjær galskap. Men det er over nå.

EN RASJONELL KOLLEGA sier han spyr av nisser og dverger og hele den sentimentale julesuppa. En annen arbeidskollega stakk til Cuba i to uker og lot søster og ekskone fikse jula, den luringen, og kom solbrent og uthvilt tilbake, klar for lange skiturer i romjula. Det høres ut som et godt grep. En kjøpte geiter fra Flyktninghjelpen på deling til alle han kjenner. Ferdig med julegavene for i år. Felles for disse tre er at de er menn. Mine kvinnelige kollegaer har jeg ikke snakket med de to siste ukene. Men vi har registrert hverandre i trappa, mens vi løper forbi og snakker i mobilene våre. Og vi stønner til hverandre i stresset søsterfellesskap: «Det skal bli godt med jul».

NÅ ER DET JUL. Snart setter vi oss. Vi skal sitte lenge. Vi skal ingen steder. Alle skal få snakke. Kokken skal få ros. Ribba og akevitten skal få ros. Denne kvelden trenger vi ingen utfordringer. Det er stille etter stormen. Det er utløsning etter en måneds ellevilt vorspiel. Takknemlighet etter den store kjøpefesten. Det er i kveld vi kjenner etter: Var det verdt det?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media