Juristenes hevn

På en lesesal et sted i utlandet sitter i dag en norsk student som for et drøyt år siden ble frikjent for å ha drept sin kusine, men som fredag ettermiddag ble stemplet som drapsmann av Norges øverste domstol. To ting kan utledes av Høyesteretts dom: Det må ryddes opp i forholdet mellom strafferetten og erstatningsretten. Og kampen om juryordningen er ikke over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dommer Jens Edvin A. Skogøy, som var førstevoterende og som representerte Høyesteretts flertall, framførte juridiske resonnementer vi lekfolk som var tilstede under domsavsigelsen hadde vanskelig for å følge med i. Men vi skjønte hovedpoenget: Ifølge dagens lovgivning var de tre juridiske dommerne i Gulating lagmannsrett i sin fulle rett da de 17 timer etter at juryen hadde sagt at Birgittes fetter ikke var skyldig i drapet på sin kusine, bestemte at han skulle betale Birgittes foreldre 100 000 kroner i erstatning fordi det var overveiende sannsynlig at han hadde drept henne.

  • Et menneske som er kjent uskyldig, kan på grunnlag av samme bevisførsel som lå til grunn for frikjennelsen, og av samme rett, bli dømt til å betale erstatning for denne forbrytelsen med begrunnelse at det er overveiende sannsynlig at vedkommende har gjort det han eller hun nettopp ble frikjent for. For å si det på godt norsk: Det henger ikke på greip.
  • Høyesteretts mindretall, dommer Hans Flock og høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, uttrykker seg i mer verdige former. Deres syn er ganske sikkert mer i tråd med den alminnelige manns og kvinnes rettsoppfatning: Ved en så alvorlig handling som et drap, må frifinnelsen framstå med full klarhet. Det framgår ikke av forarbeidene til den aktuelle paragrafen om lovgiverne har tenkt igjennom en så ytterliggående konsekvens som i Birgitte Tengs-saken, og da er det Høyesteretts oppgave å tolke bestemmelsen innskrenkende når den støter mot et annet og så viktig hensyn.
  • Det er trolig bare jurister som i ettertid legger vekt på forskjellen mellom vurderingen av skyldspørsmålet i straffesaken og søksmålet i erstatningssaken. - Kjempegreier, sa Birgitte Tengs' foreldre og feiret Høyesteretts dom med en konjakk. Neppe på grunn av de 100 000 kronene, men fordi de opplever at de omsider har fått rettens støtte til sin egen overbevisning om at det er nevøen som har tatt livet av Birgitte. Og slik tenker ganske sikkert også folk flest: Birgittes fetter slapp fengselsstraff, men han er nok skyldig. Den skal ha god rygg som skal gå gjennom livet med et slikt stempel i panna.
  • Jeg husker hvordan lagmann Steinar Trovågs ansiktsuttrykk lyste av indignasjon da juryformannen leste opp kjennelsen i Gulating lagmannsrett i juni i fjor. Da juryordningen ble innført for over 100 år siden var det etter hard politisk kamp. Siden har juryen gang på gang blitt angrepet og forsøkt fjernet. Det er spesielt blant dommere og i påtalemyndigheten at juryen har sine motstandere. Begrunnelsen for deres standpunkter varierer, men i bunnen ligger en dårlig skjult oppfatning om at jurister er bedre til å dømme rettferdig enn lekfolk. I Birgitte-saken har de juridiske dommerne overprøvd juryen. Annerledes kan ikke erstatningsdommen forstås.
  • Hvis Høyesterett hadde tatt anken fra Birgittes frikjente fetter til følge, kunne han likevel blitt dømt til å betale erstatning, etter en ny rettssak med andre dommere. Det trengs en større opprydning i lovverket enn rundt de paragrafer Høyesterett nå har vurdert. Ofre for vold og overgrep og etterlatte i drapssaker har et berettighet krav på oppreisning og erstatning. Rettssystemet har inntil nylig ivaretatt deres behov dårlig. Men vi må finne former for å ta vare på ofrene som ikke kolliderer med det grunnleggende prinsippet om at den som ikke er dømt for en forbrytelse skal anses som uskyldig.
  • Justisminister Odd Einar Dørum må bare sette i gang utredningen. Han har sjefen for Høyesterett i ryggen.