Juryens tid ikke over

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høyesterett har talt og det blir fortsatt en juryordning i norsk strafferett. Retten kom til at ordningen ikke er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Selv om en norsk jury ikke gir en særskilt begrunnelse for sin avgjørelse, mener høyesterett at formålet bak begrunnelseskravet blir tilfredsstillende ivaretatt på annen måte. Det var advokat John Christian Elden som på vegne av klienten Arfan Bhatti hadde anket en sak om drapsforsøk inn for vår øverste domstol. Bhatti ble frikjent for dette forholdet i tingretten, men ble funnet skyldig av en jury i lagmannsretten. Den konkrete drapssaken har høyesterett sendt tilbake til lagmannsretten, men avviste altså at juryordningen er i strid med menneskerettighetene.

Dette er en viktig avgjørelse, av flere grunner. Uansett hva man måtte mene om juryordningen, ville det vært et nederlag om den ble avskaffet gjennom en rettsbeslutning. Juryordningen ble kjempet igjennom i 1887 etter seig politisk strid. Skal denne skansen i norsk strafferett falle, må det som et minimum skje gjennom et politisk vedtak i Stortinget. Vi er ikke i tvil at motstanderne av juryordningen vil fortsette sin utrettelige kamp for at juristene skal ha den reelle kontrollen med domstolenes vurderinger og avgjørelser. Snarveien til målet er likevel sperret etter gårsdagens dom i høyesterett. For noen måneder siden virket det som om jurymotstanderne hadde skaffet seg bred politisk støtte. Etter at alle partier nå har avviklet sine landsmøter, er ikke fronten like kompakt. Det gir håp om at ordningen kan fortsette, ev. med noen mindre reformer. Juryordningens store styrke er at den er den beste garantien for kvaliteten i framleggelse, begrunnelse og behandling av bevis. Når skyldspørsmålet skal avgjøres av alminnelige kvinner og menn, tvinges aktor og forsvarer til klar tale der logikk, rasjonalitet, bevisanvendelse og juridiske argumenter er forståelige for folk flest. Dette må veie tyngre enn verdien av en begrunnelse ført i pennen av en dommer. Derfor er det ingen tungtveiende grunner for å overføre rettens makt fra legmenn til embetsmenn.