Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Jussens kraftkilde

Johs. Andenæs var den store juridiske tenker i et lite juridisk miljø der han raget aller høyest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PROFESSOR

Johannes Bratt Andenæs døde i går morges, 90 år gammel.

Prestesønnen fra Innvik i Nordfjord ble den vidsynte rasjonalisten som da han ved 70-årsdagen ble portrettert i den kristne dagsavisa Vårt Land, svarte at han ikke trodde på noen fortsettelse etter døden. Han viste til erindringene til den store svenske professor Herbert Tingsten som skriver om sin frykt for at det ikke lenger skulle finnes noen Herbert Tingsten. «Det er meg en fremmed måte å tenke på. At livet går videre uten meg, tar jeg som en naturlig og selvfølgelig ting,» sa han da. Hans varemerke var klarhet i tanke og formulering.

HER I AVISA

skrev sjefredaktør Arve Solstad at «...Han er i sannhet en autoritet, - den største vi har på jussens område. Han er en kraftkilde i og for det norske system, hvor Lovboka er viktigere enn Bibelen». Professor Johs. Andenæs fylte denne karakteristikken helt ut i nesten to tiår etter at Solstad først formulerte den.

Han skuffet nok sine foreldre da de teologiske frø falt på steingrunn hos ham. Johs. Andenæs begynte på filologistudier, men byttet til juss fordi de praktikumoppgavene som han hørte broren diskutere i køen foran lesesalen, var mer interessante enn tysk grammatikk.

I 1941 var han kandidat til professoratet etter Jon Skeie, men var uakseptabel for myndighetene. I stedet tok han 29 år gammel den juridisk doktorgraden på avhandlingen som var skrevet med tanke på professoratet. Han ble professor i 1945. Johs. Andenæs var den store juridiske tenker i et lite juridisk miljø der han raget aller høyest.

ARVE SOLSTAD

plasserer ham «midt på treet» politisk som en som «En gang drømte (...) om å gjenreise et kristelig bondevenstre». Andenæs var varamann til Stortinget for Venstre i perioden 1957- 61, men sier selv at han valgte bort politikken til fordel for jussen. Som da han etter tre år mellom 1970 og 1972 heller ikke tok gjenvalg som rektor ved universitet fordi han ville tilbake til sitt fag. Og bort fra konfrontasjonene med studentopprøret på den tida.

Jussen var hans liv, og det var fra denne posisjonen han preget det norske samfunn, og vår felles forståelse av lovens plass og straffens formål og virkninger. Hans lærebøker, men spesielt hans «Alminnelig strafferett» er foretrukne standardverker også i dag. Ja, i den grad at det fortelles historier som den om lagmannen som i sin rettsbelæring kommenterte forsvarerens bruk av Andenæs som rettskilde med å si at «jeg finner det i denne forbindelse nødvendig å peke på at selv denne forfatterens ord ikke uten videre er norsk lov».

Men langt unna er det ikke.

JOHS. ANDENÆS'

hovedsyn var at straff bare er berettiget så langt den er nødvendig til forsvar for samfunnsinteresser, og den skal stå i et rimelig forhold til det gale som er gjort. Straff er ikke hevn.

I åras løp endret han syn på mye innen strafferett og kriminalpolitikk, og ga i 1994 ut den viktige boka «Straffen som problem». Han var motstander av det høye straffenivået i lovreglene om innbetaling av moms, og kritisk til automatikken med 21 dagers fengsel for all promillekjøring. Han var kontroversiell i sitt syn på at strenge straffer er et uegnet middel til å bekjempe narkotikautbredelsen i samfunnet, og ville avkriminalisere eget bruk av hasj. Han var sentral i landssvikoppgjøret etter den andre verdenskrigen der han var en modererende røst i debatt med de mer hevngjerrige. Han var mot dødsstraff, men for dødsstraff i krig. Og han stilte seg sammen med professorkollega Anders Bratholm i kampen mot politivold.

MEN HAN VAR

også en autoritet i statsretten, og en vokter av konstitusjonen, av de ordnede former, og av rettssikkerheten. Den heftigste striden utkjempet han med Jens Arup Seip mot Seips påstand om at Høyesterett er et politisk organ. Det er Seips hovedsyn som er blitt stående, men dette var gigantenes kamp på universitetet.

I 1985 fikk han Fritt Ords ærespris med blant annet denne begrunnelsen: «...ved energisk bruk av det frie ord har (han) tatt på seg den oppgave å være læremester for vårt samfunn om rettens og rettferdighetens grunnprinsipper og har kjent et særlig vakt- og verneansvar for rettens grunnsetninger i vårt praktiske samfunnsliv.»

Arkivene bugner av omtaler av mannen og hans verk. Der blir han karakterisert både som jussens erkebiskop og landsfader. Men trolig satte han selv størst pris på Solstads omtale av ham som «Johannes Lagabøte».