Jyplinger fra landet

Hvorfor kommer så mange kommentatorer fra småsteder?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette spørsmålet fikk jeg av en avisoman Oslo-mann jeg møtte i et selskap for et par år siden. Han hadde merket seg at så mange av avisenes kommentatorer kom fra småsteder og bygder rundt om i Norge. Det ergret ham nesten, fikk jeg inntrykk av, at mine kolleger som Gudleiv Forr, Arne Finborud, Per Vassbotn, (alle Dagbladet) Erling Lægreid (NRK) og Per Egil Hegge (Aftenposten) og mange andre «fra landet» så suverent hadde tuktet makthavere og myndigheter med sin penn gjennom åra. Og så var de ikke fra Oslo engang!

Nå foreligger en mulig forklaring. De nevnte har alle gått på landsgymnas, og det var gode skoler, skal vi tro bidragsyterne til boka om landsgymnasets historie som nå foreligger. De tolv skolene som i perioden 1916 til 1964 hadde status som landsgymnas, fikk etter hvert preg av å være eliteskoler, med høye inntakskrav og åpenbart et godt læringsmiljø. Det kan også min egen far bekrefte. Han ble etter et par ikke altfor iherdige år på et gymnas i Stavanger sendt til Firda, av sin far som var skolestyrer. Der skulle han få skikk på seg selv og sin skolegang. Det lyktes visst også i noen grad. Men opptakskravene kan ikke ha vært all verden i 1939.

«Landsgymnaset» er den første samlede framstillinga av dette skoleslaget og kulturen det sprang ut fra. Redaktørene for boka, Gudleiv Forr og Helge Vold, plasserer gymnaset inn i sin historiske sammenheng. Landsgymnasene hadde, som så mye annet, sin funksjon i byggingen av den norske velferdsstaten. Alle skulle i prinsippet ha mulighet til å få høyere utdanning uavhengig av hvor de bodde. Men i praksis var det verre, når gymnasene bare lå i byer, og når det bare fantes ett mellom Hamar og Bodø, nemlig Trondheim Katedralskole. Med landsgymnas i Volda, Voss, Hornnes, Eidsvoll, Firda, Orkdal, Bryne, Steinkjer, Vinstra, Finnfjordbotn, Bø og Alta økte mulighetene for flinke ungdommer fra landsbygda. Men det var trangt om plassen også her. Det var først i 1994 alle fikk rett til videregående utdanning, 30 år etter at landsgymnaset ble formelt avviklet.

Men skoleslaget var en viktig del av motkulturen. Språket på de fleste av skolene var nynorsk, så som i boka, utgitt på Samlaget. Landsgymnaset var periferiens frammarsj mot sentrum. Det skulle gi landet ledere, byråkrater og embetsmenn som var annerledes enn den tradisjonelle, dansk-norske byeliten. De skulle, som Andreas Skartveit skriver i sitt kapittel med henvisning til selveste bondestudenten Arne Garborg, være som dem, ete som dem, sove som dem, lukte som dem. Og elevene som gikk på landsgymnasene skulle ikke bli som Daniel Braut i Garborgs Bondestudentar. I norskdomsrørsla ble nemlig Daniel Braut et skremmebilde på hvor galt det kan gå med en bondestudent uten skikkelig ankerfeste. Som Reidun Høydal skriver i sitt innledningskapittel: «Han er framand for sitt eige, han legg ut på danningsreisa utan medvit om, eller respekt for dei verdiane og kvalitetane som det sosiale og kulturelle opphavet han representerer.»

Nå dro de aldri hjem igjen etter gymnaset, mine gamle kolleger. De tilpasset seg en innflytelsesrik sentrumstilværelse med avslepent fintrøndersk, gudbrandsdalsk og sunnmørsk bokmål de fleste av dem. Gudleiv Forr klarte faktisk å få en riksmålspris. Og ingen av dem skal ha beveget seg dukknakket, verken på Blindern eller i redaksjonene.