Kabinettverk

Nettverket snører seg sammen rundt Siv Jensen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så er spekulasjonene allerede i gang. Foran helgens landsmøte og tre og et halvt år før neste stortingsvalg, deler pressen ut taburetter i en tenkt Frp-regjering. Det er en prematur, men morsommere og mindre forutsigbar øvelse enn det har vært med andre partier. I Frp-land går allting an.

Der kan Celina Midelfart bli næringsminister og Inger Ellen «Nikita» Nicolaisen bli utviklingsminister, slik VG mener å ha grunnlag for å spekulere i. Selv om veien er lang til Kongens bord, er regjeringskabalen mer enn et artig tankeeksperiment. Den tegner også de første riss av Siv Jensens nettverk og kabinett i opposisjon, med navn vi kommer til å bli bedre kjent med i de neste åra.

I Carl I. Hagens skygge var det få som fikk skinne. Mange som stakk hodet fram, fikk det kappet av. I debatter og aviser tronet kong Carl så å si alene; ingen under, ingen ved siden, bortsett fra noen villstyrige verstinger, som drev sitt eget sirkus inntil Hagen sparket dem ut av manesjen. Først i de siste par åra har Siv Jensen gradvis tatt over som Hagens godkjente erstatter, og med henne har flere fått slippe til. Medietrente Frp-representanter opptrer nå i alle kanaler og alle slags debatter; det går ikke lenger monomant i asylpolitikk, bomringer og skatt. Seinest i går rykket utenrikspolitisk talsmann Morten Høglund ut i Dagbladet og advarte USA mot å bruke militærmakt mot Iran. Det er ikke den type storpolitiske utspill man er vant til fra den kanten.

Hver gang en regjering skal dannes stikker kremlologene hodene sammen og spekulerer i utfallet lang tid i forveien. Hvem er inne, hvem er ute? Ofte er spekulasjonene påfallende treffsikre. Det skyldes ikke bare at pressen er velinformert, men like mye en forutsigbarhet i de avveiingene som tas når en regjering skal settes sammen. Geografi, kjønn, alder, politisk tilhørighet, er noen av kriteriene. I tillegg skal en regjering ha den rette balansen mellom erfaring og friskt blod, gjerne et par overraskende navn hentet utenfor partiets smale karrieresti.

Inntil videre stiller kremlologene med nesten blanke ark når det gjelder Siv Jensens eventuelle regjering. Mange av VGs kandidater virker også temmelig blanke på sine tildelte fagområder. Kunnskapsminister Anders Anundsen mener det aller viktigste er å få på plass «en skikkelig bomløs infrastruktur». For grunnskolen? Solveig Horne tror hun kan fikse jobben som landbruks- og matminister, fordi onkelen hennes er bonde, mens miljøvernminister Øyvind Korsberg er mest opptatt av «en mer aktiv og forutsigbar petroleumspolitikk». Neppe noen petroleumsfrie soner der, nei. Inger Ellen Nicolaisen har gjort det gamle munnhellet «vi kan ikke leve av å klippe hverandre» grundig til skamme, men bistanden blir også kraftig barbert med henne som minister. Hun ønsker seg en anti-jantelov. Det er det sikkert skrikende behov for i utviklingsland.

Per Sandberg lover at folk skal bli overrasket. Med et så ferskt og uerfarent mannskap kan en Siv Jensen-regjering få seg noen stygge overraskelser selv. Føljetongen om Jens Stoltenbergs Mini Cooper viser hvilket finstemt politisk gangsyn som kreves. Statsministeren måtte til slutt levere tilbake den lille firmabilen for å få arbeidsro, som han sa. Han tenkte kanskje som fiolinisten Ole Bull; da han fikk kjeft av kona for nok et utenomekteskapelig barn, forsvarte Bull seg med: Men den er jo så liten.

Den mest oppsiktsvekkende kandidaten til regjeringen for folk flest er Jensens venninne Celina Midelfart. Hennes politiske tilhørighet er ukjent, bortsett fra at hun ikke er feminist - fordi hun selv aldri er blitt diskriminert, som hun fortalte Fredrik Skavlan i «Først & sist». Da ble hun mildt irettesatt av Gro Harlem Brundtland, som sa hun heller ikke hadde blitt diskriminert, men likevel var feminist, fordi andre kvinner ble det.

Celina Midelfart og Rederiforbundets leder, Marianne Lie - som mener det ville være «interessant» å sitte i en Frp-regjering - er næringslivsledere som for ti år siden ville hørt naturlig hjemme i Høyre. At de også er kvinner, er enda et signal om at Siv Jensens Frp kan nå nye velgergrupper.

Einar Førde sa en gang at; nå er vi alle sosialdemokrater. I Siv Jensens Frp er selv kosmetikkdronninger og redere folk flest.