Kalkulert risiko

Men Erna Solberg hadde ikke regnet med Kjell Magne Bondevik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I FIRE ÅR har Erna Solberg og Høyre dominert regjeringen både tallmessig og politisk. Regjeringens ettermæle vil være klassiske Høyre-saker som skattelette, utdanningsreform og privatisering. KrFs ene store prestisjesak, bioteknologiloven, ble endret etter SVs snuoperasjon, og statsministeren selv beklager at han ikke har hatt gjennomslag i partiets hjertesak, kampen mot fattigdom. Venstre har vært limet. Lim skal være usynlig.Alt lå an til en durabelig fight mellom tungvekterne Jens og Erna, mellom de røde og de blå, mellom venstresiden og Høyre. I stedet har Solberg overlatt ringen til Bondevik og inntatt rollen som sjefens promotor og regnskapsfører.Det er neppe en villet strategi. To omstendigheter har henvist Erna Solberg til det blå hjørnet. Carl I. Hagens angrep på Bondevik har plassert statsministeren i brennpunktet av valgkampen. Det har åpenbart også gitt en tilfreds statsminister fornyet kampvilje. Men kanskje like viktig er det at Bondevik har tatt Dagfinn Høybråtens plass i partilederdebattene. Ved siden av Høybråten kunne Solberg vært den suverene lederen på borgerlig side, både i kraft av størrelse og politikk. Ved siden av Bondevik kommer hun i skyggen av sin egen statsministerkandidat.

ETTER TO UKERS valgkamp har Solberg ennå ikke slått til i TV-debattene. Solberg selv hevder det er formen. Ikke hennes, de andres. Hun ville først ikke være med på spill og spetakkel, eller drive standupkomikk. Da ble hun beskyldt for å være tam og tafatt. Denne uka slo hun kontra og brøt partienes gjensidige ikke-avbruddspakt så høylytt at Bondevik måtte holde seg for ørene. Høyres valgkampstrategi, som er å framheve den gode økonomien, kommer til kort i en emosjonell debatt om fattigdom. Når TV 2 viser fram en utslått alenemor som må på sosialen, møter Solberg kritikken med at flere nå kan betale regningene sine takket være Høyre. Mens Bondevik var ydmyk og forsonende, ville ikke Solberg gå med på at regjeringen hadde feilet, bare prioritert annerledes. Hun tok dermed støyten for det Bondevik allerede hadde beklaget. Når selv Høyres egne advarer om at partiet er for flinkt med kalkulatoren, er det kanskje på tide å slå den av og ta fram pulsmåleren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER SELVFØLGELIG beundringsverdig av Høyre å nekte å fri til velgerne. Om ikke annet er det en helt ny og uprøvd valgkampstrategi. Men partiet som selv sørget for frislipp i eteren, burde vite at valgkamp i hovedsak foregår i mediene. Helt siden Richard Nixon angivelig tapte valget fordi han nektet å pudre seg før TV-debatten med en brunbarket John F. Kennedy, har politikere skjønt at deres sanne ansikt trenger litt sminke for å nå gjennom skjermen. Noen vil til og med si at enkeltes politikk har vært gjennom en ekstrem forvandling før den presenteres for folket.For det er ikke bare Erna Solberg som har kommet skjevt ut i valgkampen. Kristin Halvorsen som tidligere har behersket TV-debattene bedre enn de fleste, sliter i sin nye rolle som ansvarlig medlem av et regjeringsalternativ. I likhet med Solberg kommer hun i skyggen av sin sjef, som riktignok må bruke mesteparten av tida på å forsvare sin juniorpartner.

MED TO BLOKKER er valgkampen blitt rene presidentvalget med Carl I. Hagen som uavhengig kandidat. Men mye står på spill for hele topplaget i norsk politikk. Kjell Magne Bondevik har allerede oppnådd mer enn han kunne drømme om, men for Dagfinn Høybråtens nyretning av KrF er valgresultatet et være eller ikke være. Jens Stoltenberg vil neppe lede Ap gjennom fire nye år i opposisjon, og Erna Solberg vil få skylda hvis Høyre ut ifra en drømmeposisjon taper valget. For Carl I. Hagen er det siste valgkamp som partileder. Han har avslørt større ambisjoner enn å avslutte karrieren i Stortingets presidentskap. Og Lars Sponheim må kanskje vandre den lange veien tilbake over fjellet. Det merkes på temperaturen både i debatten og i kulissene. Partiorganisasjonene er i helspenn, og politikere er overtente og livredde for å trå feil. Erna Solberg må først trå ut av Bondeviks skygge.