Kammermusikk mellom svabergene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det første at den dreier seg om en musikksjanger som i den ordinære konsertsesongen sjelden står øverst på plakaten. Men i sommersesongen er det kammermusikk det dreier seg om, hele tiden. Vi kan ikke si at kammermusikkfestivaler er særegent norsk fenomen; kammermusikkfestivaler finner vi over alt i Europa. Men den voldsomme veksten med hensyn til kammermusikkfestivaler er spesiell for norsk musikkliv.

Den skyldes neppe bare at nivået i norsk musikkliv er usedvanlig høyt på utøversida. Det formelig kryr av spillesugne musikere, og hele tiden kommer nye til. Og alle vil de gjerne spille kammermusikk, sammen.

Men fenomenet ville neppe ha blitt mulig om vi ikke også samtidig hadde et musikk- og kulturliv som kan være befriende lite hierarkisk. Er ideen og viljen til stede, er det kort vei til instanser som er støttevillige. Og for en gangs skyld kommer den tradisjonelle, norske distriktssjåvinismen inn på pluss-sida; enhver region med respekt for seg selv vil etter hvert gjerne ha sin egen kammermusikkfestival.

Men noen, som Risør Kammermusikkfest, er et strå hvassere. Den har trukket mye av lasset og står fortsatt som et lysende forbilde. Hva dreier det seg om?

Ja, hvordan oppsto i det hele tatt fenomenet kammermusikkfestivaler, som alltid kjennetegnes av at de drives og holder trøkket oppe av musikere som søker hverandre for å kunne spille sammen. De holdes aldri i gang, enn si i live, primært av konsertarrangører.

For å finne røttene tror jeg vi må tilbake til 50-tallet, til den legendariske Marlboro-festivalen i USA. 1950-tallet var tiden da hjulene begynte å svive igjen, i kulturlivet også. Den første gjenoppbyggingsfasen etter 2. Verdenskrig, helt og fullt fokusert på materielle verdier, var unnagjort. Det begynte å bli plass for kultur på dagsorden.

Et moderne, internasjonalisert musikkliv begynte å avtegne seg. Det førte musikere ut på turné igjen, i et stadig økende tempo. Det var da at noen av de mest sentrale følte at en kollegial nærhet mellom dem sto i fare for å forsvinne. Musikere som Isaac Stern, Pablo Casals, Leonard Rose og mange flere ble enige om å samles i Marlboro, noen få uker i hvert fall én gang i året. For å spille sammen. Så kunne alltids publikum får lov til å komme å høre på, om de ikke la seg til bry. Det er fra den tiden de legendariske parkbildene stammer, med skilt på plenen med påskriften: «Caution! Musicians at Work».

Vær varsom, musikere i arbeid! For det var musikernes fellesskap som skulle tas vare på. Det skulle bli til glede for et voksende publikum, også.

Det er denne tradisjonen som lever videre i Risør. For Risør Kammermusikkfest er ikke primært en serie av flotte konserter, på rekke og rad. Den er en ansamling av musikere som spiller sammen en snau ukes tid, i et drepende prøvetempo og med en intensitet som er til å dåne av og som gir resultater, til tider bemerkelsesverdige musikalske resultater.

Den stillferdige sørlandsidyllen Risør forvandles totalt i fem dager, men uten store geberder. På utsiden går livet tilsynelatende som normalt, bortsett fra noe større liv i gatene og på de få utestedene. Men på innsiden syder byen av liv.

Men det er ingen beskyttet lekegrind. Musikeres egen kritikk, av seg selv og kolleger, er ofte strengere enn hva vi kritikere setter på papiret. Bærer det i Risør, så bærer det overfor sentrale aktører i det norske, og til dels også internasjonale musikklivet. Blant annet fikk det Tommasini i New York Times for fem-seks år siden til å rangere festivalen blant det ti viktigste musikkbegivenheten i verden det året. Men brister det, så brister det for all verden, i hvert fall en hel musikkverden, på en måte som aldri helt dekkes over av kollegial sympati.

Spesielt for Risør-festivalen at den har forløpt synkront med Leif Ove Andsnes’ eventyrlige internasjonale karriere. Det har gitt tilgang til et kontaktnett av en annen verden. Men arrangørene har aldri latt seg friste til å endre konseptet, formatene på konsertene er intime, og programmeringen skjer ut fra musikerne selv, egentlig aldri med mer enn diskrete skråblikk til publikum. Det grandiose unntaket er selvsagt utekonserten på Stangholmen, som forener norske sørlandssommerfantasier med ønskekonsert-konseptet.

Det forhindrer ikke at tendenser avtegner seg. Når EMI skal prøve ut nye produktkonsepter, blir Risør første utpakkingssted. Som i år, med koblingen av Leif Ove Andsnes i Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling» med et billedshow, signert sørafrikanske Robin Rhode. Kombinasjonen av live klassisk musikk med et visuelt show er designet for en moderne kunstscene, for eksempel i New York, der den egentlige premièren finner sted i november, og med oppfølging world-wide: Moskva, Brussel etc. Parallelt gir EMI ut produktet som bok i coffe-table format, praktverk med ilagt CD, eventuelt også DVD, som en dreining på tilbudssida når det gjelder lansering av den klassisk musikken.

Eller ta Dextra Musica, Sparebankstiftelsens eksklusive instrumentpark som de stiller til disposisjon for utvalgte norske musikere, som blir en slags egen gruppe: Dextra-musikere. De vil gjerne være sterkt representert i Risør.

Med slikt påtrykk blir det desto viktigere at festivalledelsen ikke lar seg føre i retninger de selv ikke skriver under på fullt og helt, ikke setter ting på plakaten bare fordi de er på tilbud. For det er mange, og kommer sikkert til å bli mange flere, som gjerne vil kjøpe seg en flik av Risør Kammermusikkfests sjel. Så langt er det lite som gir grunn til bekymring i så måte.

Midt oppe i alle den kammermusikalske herligheten øyner vi to spesifikke trekk i Risør de siste årene. For det første går arrangørene opp i format, i år rettet inn mot Beethovens Eroica-symfoni, dirigert av Henrich Schiff. Det ble en sann svir, og markerer at musikere ofte og gjerne strekker seg mot større formater. Og for det andre har den nye musikken rykket inn i sentrum av festivalen.

Ikke sånn generelt, og ikke i det vide og det brede. Nei den serveres i kresent håndplukk, den som resten av programmet, uten alskens sidehensyn og krav til representativitet. Og den bys slettes ikke på i egne reservater, men midt i programmet. Når vi da, som i år, kunne konstatere at den fremføres så glitrende godt som i diverse instrumentkonstellasjoner under Christian Eggens ledelse, tror jeg festivalledelsen har funnet et grep som fungerer.

For serien av verker signert Rolf Wallin som vi møtte i år ble en distinkt og flott del av festivalprofilen. Jeg kan ikke forestille meg en bedre anledning for en komponist å presentere seg selv: i vennlig kappestrid med tradisjonens store verker og båret fram av musikere, helt på hugget.