Kamp mot byråkratiet

I over et år har bydel Gamle Oslo tvunget Per Aleksander (6) til å hjelpe sin sterkt funksjonshemmede mamma Ellen Fossheim. I dag feirer de at første slag mot byråkratene er vunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det måtte ubehagelige TV-bilder til for å presse fram et anstendig svar fra «hjelpe»-apparatet. Helt fram til torsdag denne uka så alt håpløst ut. Ellen Fossheim var totalt utslitt av å kjempe mot bydelen sin for å få den nødvendige hjelpen.

Men da NRK Østlandssendingen filmet Per Aleksander mens han hjalp mamma av med jakka, kapitulerte Fylkesmannen og beordret bydelen til å sette seg ned med Ellen for å finne en løsning.

- I morgen inviterer vi til en liten fest her for å feire den foreløpige seieren. Nå håper jeg at vi får nok assistansetimer til å leve igjen, sier Ellen.

Mistet den ene

Kampen mot byråkratiet startet i fjor vår. Da var Per Aleksander nesten fem år gammel og hadde to foreldre, Ellen med cerebral parese og avhengig av rullestol, pappa Ole Petter med vannhode. Da Dagbladet besøkte familien i mars, fortalte de om hvordan det er å være funksjonshemmede foreldre. Mentalt var de like godt utrustet som andre, fysisk måtte de streve litt mer.

- Men det er viktig for meg at han ikke hjelper meg mer enn det som er naturlig for ham. Han skal ikke vokse opp som min assistent, sa Ellen om Per Aleksander da.

En måned seinere tar pappa sitt eget liv. Uten forvarsel hopper han ut fra leiligheten i sjette etasje. I dag sitter Ellen i det samme kjøkkenet hun så ham sist.

Trenger flere timer

- Nå måtte jeg klare meg alene med Per Aleksander. Men jeg ville være sterk og gå videre. Derfor gikk det ikke mer enn tre uker før jeg satt i møte med bydelen. I min naivitet trodde jeg at de kom til å forstå at jeg trengte mer hjelp til å klare meg, forteller Ellen mens Per Aleksander leker i stua.

Fram til april hadde hun hatt 35,5 timer i uka med såkalt brukerstyrt personlig assistanse. Siden pappa Ole Petter hadde vært mer rørlig enn henne, hadde hverdagen gått rundt fordi de organiserte den nøye. I rullestol og med aleneansvar for Per Aleksander mente Ellen at hun trengte det dobbelte.

- Du kan bare søke, men du kommer aldri til å få det, var beskjeden fra saksbehandleren.

De ville heller at jeg og Per Aleksander skulle få hver vår støttekontakt. De prøvde å gjøre det til en barnevernssak, akkurat som om jeg plutselig var uskikket som mor.

En bunke purringer

Avslaget på søknaden kom som forventet i august i fjor. Ellen klaget. Hun visste at det ikke var rett å gjøre det til en barnevernssak. Men bydelen la det døve øret til, sendte klagen feil sted og brøt alle tidsfrister.

Det er en tung bunke med purringer og klager som ligger på kjøkkenbordet. Men Ellen vil selv ikke beskrive hvordan bydelen har oppført seg. Hun er redd for at sanne, men bitende ord kan ødelegge forholdet til de hun er avhengig av å få hjelp av. Når hun plutselig må på do, må hun være sikker på at det er noen vits å ringe assistanse. Helse- og sosialombud Helge Hjort har derimot ingen problemer med å karakterisere saken.

- Bydelen har gjort så mye galt at det nesten ikke finnes ord. Vi har å gjøre med et inkompetent byråkrati, sier Hjort.

Liten hjelpemann

- Paradoksalt nok er det bydelens eget sommel som står i fare for å gjøre skade på barnet, sier Hjort.

Men Per Aleksander er ikke sliten ennå. Han er som andre seksåringer bortsett fra at han kan litt flere voksenting. Han henter kylling i fryseren, setter på oppvaskmaskinen og rydder for mamma.

- Det er dumt at mamma ikke får nok hjelp, for jeg gidder ikke å hjelpe henne så masse, sier Per Aleksander.

Men seksåringen har ingenting med barnevernet å gjøre. Ingen vil si det offisielt, men grunnen til at barnevernet skyves fram i sakspapirene, skal være at de har penger igjen, mens de som egentlig har ansvaret - pleie, omsorg og rehabilitering - har brukt opp sine. Og i sin byråkratiske hjelpeløshet har ikke bydelen klart å overføre midler fra det ene til det andre. Ellen håper de får det til snart.

- I jula hadde det vært fint å være mer mamma enn det jeg har vært de siste månedene.

PER HJELPEMANN:Per Aleksander (6) hjelper mamma Ellen Fossheim med daglige gjøremål, men nå må bydelen finne andre løsninger for familien.