Kamp om 70-åra

Italias mest berømte fange kan bli satt fri før jul.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DET ER HARDT i fengsel. Men jeg, som alle revolusjonære i min ungdom, regnet med å havne i fengsel på et eller annet tidspunkt. Dermed takler jeg det bedre enn mange andre.» Det er en uhyre betent del av Italias nære fortid som dukker opp igjen når Adriano Sofri nå kan bli benådet. Sofri-saken har delt Italia i to siden den karismatiske lederen av den venstreradikale bevegelsen Lotta Continua ble arrestert i 1988, anklaget for å ha beordret drapet på en politimann i 1972. Rettssaken varte i nesten ti år, og alle som kunne skrive og lese i Italia engasjerte seg i den kaotiske prosessen. Det endte med fellende dom, til tross for flere uklarheter i bevisførselen. Sofris tilhengere har hele tiden sett rettssaken som en politisk hevnaksjon fra den italienske høyresiden - nobelprisvinner Dario Fo kalte dommen en «urett uten sidestykke i italiensk historie». Men Sofri skal sitte fram til 2017, hvis ikke justisministeren nå ombestemmer seg. I forrige uke fikk Sofri et halvt års permisjon fra fengslet av helsemessige årsaker, og saken om hans benådning fylte igjen italienske medier.

ORGANISASJONEN SOM Sofri ledet på syttitallet satte, sammen med terroristorganisasjonen Røde Brigader, et dypt og varig preg på Italia. Da en anarkist ved navn Pino Pinelli ble funnet død utenfor en politistasjon i 1969, var Lotta Continua blant de mest aktive i fordømmelsen - og i å anklage politimannen Calabresi, som man antok sto bak drapet. Tre år seinere ble Calabresi skutt ned og drept. Og i 1988 sto et tidligere Lotta Continua-medlem fram, og utpekte Adriano Sofri som en av tre ansvarlige for at politimannen ble skutt. Sofri har hele tiden hevdet at han ikke sto bak noe politisk motivert drap. Ved juletider ifjor møtte jeg Sofri i fengslet i Pisa, og spurte om han følte skyld for det som hendte likevel. «Ja», svarte 62-åringen. «Jeg ga aldri noen ordre - og jeg skrev aldri artiklene som oppfordret til å drepe Calabresi - det var et spørsmål om stil også, det lå ikke for meg å skrive på den måten. Grusomme artikler. Men som leder hadde jeg et ansvar.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET ER mange, fra alle deler av det italienske politiske landskapet som bærer på et medansvar for ugjerninger som ble begått i «blyårene». Adriano Sofri er et symbol på den blodige samfunnskampen som preget syttitallet. Nå er han også et symbol på kampen om syttiåra, på kampen om historien i Silvio Berlusconis Italia. Det er vanskelig å legge tida bak seg - fordi så mange av de dramatiske politiske attentatene ikke har blitt endelig oppklart.

SOFRI HAR på ingen måte vært avsondret fra det italienske ordskiftet, selv om han har vært fratatt friheten. Fra fengselcella har han skrevet flere bøker, samt artikler i Italias største aviser og magasiner. Den mest berømte fangen i landet er også en av de mest anerkjente skribentene. Justisministeren har tidligere brukt Sofris status som argument for å ikke benåde ham amnesti - hvorfor skulle han få særbehandling fordi han er flink til å skrive? Nå kan han komme til å skifte mening. Flere av hans partifeller har oppfordret ministeren til det - for «krigen er over nå», som en av dem har uttalt. Dermed finnes det en mulighet for at Sofri i år kan feire jul sammen med sin norske kjæreste som en fri mann.