Kamp om historien

Det er mye som skurrer ved hovedpåstanden i den nye framstillingen av Norges rolle i forhandlingene om Oslo-avtalene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her i avisa

var overskriften at daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst «var løpegutt for Israel». Tittelen på NTBs versjon av debatten etter at seniorforsker Hilde Henriksen Waage hadde lagt fram sin rapport om Oslo-avtalene på Fredsforskningsinstituttet, var at «Norge løp Israels ærend». I dag sier enken etter Holst, Marianne Heiberg, at dette er et bittert ettermæle for ektemannen, som ga så mye i arbeidet med Oslo-avtalene at det trolig bidro til hans altfor tidlige død.

Det er mye som skurrer med Henriksen Waages hovedpåstand i framstillingen av Norges rolle i de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalene, og gjorde Oslo til et skjellsord i munnen til Ariel Sharon og andre israelske politikere på høyresiden. Men det er bra at en forsker kommer med en alternativ framstilling. Det burde vært flere. Striden om denne versjonen utløser forhåpentligvis tilsvar som bringer ny informasjon og nye vurderinger til offentligheten. I den debatten tror jeg bildet av Holsts innsats blir korrigert.

Begynnelsen

til slutten for Oslo-avtalenes periode inntraff da president Bill Clinton halte Yassir Arafat og Ehud Barak med seg til hastetoppmøte i Camp David høsten 2000. Da hadde Clinton bare noen fattige måneder igjen av sin siste presidentperiode. Clinton ønsket å krone sine skandaleombruste år i Det hvite hus med en avtale om fred i Midtøsten, som i historien ville ha overskygget Monica Lewinskys tangatruse og presidentens sigarføring.

De kom så nær, så nær, men Baraks regjering prøvde å sikre seg konsesjoner som den alltid vaklevorne Arafat ikke ville gi. Bill Clinton legger skylda for sammenbruddet på Arafat, som sa nei til ham og til historien. Dersom Clinton blir ferdig, kommer boka i sommer der dette toppmøtet helt sikkert vil få større plass enn møtene med Monica, som ifølge Clinton ikke engang var sex.

Henriksen Waage

skisserer i sin framstilling scenarier der USA kunne ha spilt en mer aktiv rolle i forhandlingene med større «muskler» enn Norge til å presse innrømmelser fra det sterke Israel, der lille Norge bare kunne presse forhandlingenes svake part, altså Arafat. Men virker det ikke litt usannsynlig at Arafat lot seg presse til uakseptable innrømmelser av Johan Jørgen Holst, mens han noen få år seinere ikke ga seg under vekten av en amerikansk president som hadde lagt all sin prestisje og overtalelseskunst inn i forsøket på å få fram en avtale som kunne krone hans tid som leder for verdens supermakt?

Undertegningen

av Oslo-avtalene og seremonien på plenen foran Det hvite hus der Israels statsminister Yitzhak Rabin nølende tok PLO-leder Yassir Arafat i hånda, var for ti år siden en politisk og diplomatisk triumf som mange har gjort krav på større eller mindre deler av æren for. Fremdeles herjer noe av dette blant diplomater, politikere og forskere, selv om palestinske selvmordsbombere og israelske kamphelikoptre for lengst har skutt Oslo-avtalene grundig i filler. Nå heter dokumentet som heller ikke oppnår fred i denne konflikten, «Veikart for fred».

Henriksen Waage

startet sin forskning flere år etter at Oslo-avtalene var inngått, men hun, hennes prosjekt og hennes rapport er for lengst blitt en del av rivningene om sannheten om Oslo-avtalene. I presentasjonen av rapporten i går redegjorde Henriksen Waage i liten grad for hvilke funn i dokumenter eller intervjuer hun bygde sine mest vidtgående konklusjoner om Johan Jørgen Holst på. I radio viste hun til at palestinske kilder som hun har intervjuet, har liten lyst til å gå ut mot Norge, som fremdeles leder den såkalte giverlandsgruppa. I samme sending sa palestineren Yassir Abed Rabbo at feilene i Oslo-prosessen ble begått av israelere og palestinere, ikke nordmennene. Rabbo, som er Yassir Arafats mangeårige kampfelle og fortrolige, og som står bak det såkalte Genève-dokumentet sammen med Oslo-veteranen Yossi Beilin, hadde avslått å snakke med henne, sa Henriksen Waage da.

Akkurat der hørtes hun mer ut som en presset journalist enn en sindig historiker.