Kamp om troverdighet

Etter tsunamien ble det raskt klart at myndighetene hadde taklet situasjonen elendig. Siden da har det foregått en kamp om troverdighet og ære.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen få dager etter at den voldsomme bølgen hadde skyllet innover strendene i Sørøst-Asia, sto det klart for de fleste at norske myndigheter med UD i spissen ikke hadde vært i stand til å takle situasjonen. Nå har Reinås-utvalget slått fast at systemet brøt fullstendig sammen, det manglet lederskap og elementære kriseplaner. De beskriver at det nærmest foregikk en maktkamp mellom statlige organer og mellom sentrale personer. At Reinås-utvalget ville komme med kritikk var ventet, men at den skulle være så klar, så fundamental og så grundig underbygd har skapt sjokk i regjeringskontorene.

I etterpåklokskapens tegn - som Bondevik muligens ville kalt det - er det nedslående å se hvor lang tid det har tatt før regjeringen med statsminister og utenriksminister i fremste linje har tatt kritikken innover seg og forstått grunnlaget for den. Mye tyder på at de trenger enda mer tid til å innse det som er klart for alle andre; myndighetenes apparat kollapset i en slik grad at det er all grunn til å vise ydmykhet og starte full opprydning. Det er også nedslående og se hvordan regjeringens kritikere er forsøkt undergravd fra ulikt hold i disse månedene etter tsunamien. Det er nettopp det som er mitt hovedpoeng i denne sammenhengen.

Først var det de pårørende som sto i badebuksa på strendene i Thailand som i fortvilelse etterlyste hjelp. Da ble det hevdet at man måtte ta hensyn til mennesker som har mistet noen av sine nærmeste. De er jo i sjokk og sorg. Underforstått at deres kritikk var bygd på følelser og ikke realiteter fordi de var rammet på den aller hardeste måten et menneske kan rammes. Selvsagt er mennesker i en slik situasjon i sjokk - og det skal absolutt tas hensyn, men det betyr ikke at deres stemme og deres opplevelse ikke skal komme tydelig fram.

Deretter ble mediene angrepet. Det må vi selvsagt tåle. Petersen hevdet overfor Dagbladet at kritikerne «ikke hadde tankens klarhet». Statsministeren selv var svært opptatt av at vi nå måtte holde sammen og se framover. Det ble nærmest framstilt som uanstendig å drive kritisk journalistikk og fremme kritikk av regjeringen og UD midt oppi den nasjonale sorgen. Høyre-leder Erna Solberg gikk lengst da hun beskyldte pressen for å være skuffet over at listene over savnede nordmenn ikke ble så lange som regjeringen hadde opplyst tidligere. Det var hennes bidrag da spørsmålet om hvordan myndighetene kunne ha så dårlig oversikt over situasjonen, ble stilt.

Og midt oppi i dette gjorde opposisjonen fra Ap, SV og Frp seg nesten usynlig av frykt for beskyldninger om at de utnyttet en nasjonal sorg og katastrofe til å ramme regjeringen.

Det er ikke hver dag vi i mediene samlet kan si at vi utførte samfunnsoppdraget, men i denne situasjonen gjorde pressen det. Og uten den kritiske dekningen og uten den offentlige debatten, hadde Bondevik aldri følt seg presset til å opprette granskingsutvalget under ledelse av Jan Reinås.

Det mest forstemmende er likevel å se hvordan regjeringen og UD har møtt Reinås-utvalget.

VG kunne fredag bringe historien om at det er holdt møter på statsministerens kontor for å vurdere om man skulle gå til frontalangrep mot Reinås-utvalget. Målet måtte ha vært å slå beina under kritikken og redde sitt eget skinn. Dessverre føyer det seg inn i et lite lekkert mønster. I går skrev vi i denne avis om hvordan man i UD forsøker å holde motet oppe ved å frata utvalgsmedlemmene sin integritet ved å stemple dem som innsiktsløse eller fiender av UD. I den siste gruppa blir både tidligere ambassadør Morten Wetland og politimester Truls Fyhn plassert. Fiendene er med andre ord overalt.

Det er mulig det virker oppbyggende internt i UD - men for verden utenfor blir det bare enda klarere at den autoritære, regelstyrte UD-kulturen må på skraphaugen.

Det er lite trolig at Reinås-utvalgets modige rapport vil få umiddelbare politiske konsekvenser for regjeringen. Det er for kort tid til stortingsvalget. Men trolig er det så kort tid til valget at velgerne selv vil sørge for de politiske konsekvensene. For en ting står klart tilbake: Regjeringens egen troverdighet når det gjelder evnen til å rydde opp i UD, er knapt til å få øye på.