Kamp om verdier

Vår nye undervisningsminister har besøkt en skole og sett at det står til dels stusselig til, forteller han Dagbladet. Etter 10- 12 år som forelder til skolebarn, kunne jeg ha fortalt ham det for lengst. Men etter åtte år i undervisningskomiteen på Stortinget burde Jon Lilletun kanskje ha visst det selv?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det er ikke til å nekte at skolen i dag tar preg av at den konkurrerer med mange andre institusjoner om politikernes oppmerksomhet. Skolen slåss om de samme ressursene som skal brukes til vei, vann og kloakk, helse og omsorg, idrett og kultur. Og i den kampen kommer åpenbart skolen altfor ofte til kort. Lærerne ser klassene vokse, lokalene forfalle, ressursene minske, de sosiale problemene øke og sin sosiale og økonomiske posisjon forvitre. Så mens skoledebatten på den store scenen handler om «kunnskapssamfunnet», «verdens beste skole», «utdanning til demokrati» og «livslang læring», tømmes skolen og lærerstanden for selvtillit og selvfølelse.

  • Denne sørgelige utviklingen likner jo mistenkelig på den beskrivelsen vi fra tid til annen får av vårt helsevesen, og det er et stort spørsmål om det gir et dekkende bilde av situasjonen. For det er jo også slik at de dyktigste fra hvert årskull tar sikte på arbeid i skolen. Det er fortsatt få utdanningsveier som krever så gode karakterer fra videregående skole. Det er dessuten mange dugende pedagoger i norske skolestuer. Og likevel: Her er mange tvetydige utviklingstrekk.
  • Min barndoms lærere og lektorer tilhørte den dannede middelklassen. Deres plass var opphøyd. Kateteret befant seg et sted mellom elevenes pulter og sokneprestens prekestol. Læreren var en autoritet i skolestua, men også i bygda. Han var klokker og bibliotekar, han dirigerte sangkoret og talte 17. mai. Han ledet det som var av folkelige bevegelser. Og fra skolestua gikk det en åpen vei via det lokale styret til riksstyret.
  • Læreren var opinionsdanner og bygde sin meningsdannelse på en folkelig basert kultur og et verdifellesskap som var et annet enn de verdier som handler om kroner og ører. Og dette verdifellesskapet hadde hegemoni helt fram til det store skiftet skjedde på 1960- og 70-tallet. Dette var lærernes glanstid i Norge, både lokalt og nasjonalt. Det var da det ble nedlatende formulert: «lærer, venstremann, målmann og avholdsmann.» De ble respektert likevel.
  • Siden er epålett etter epålett blitt revet av deres skuldrer. Lærerne er blitt offentlige tjenesteytere og terapeuter blant mange andre offentlige yrker i ekspansjon. Yrkets status er devaluert. Selv lektorene er blitt lærere. Lærerrollen selv er endret. Skolereformer med så vel pedagogiske som strukturelle mål har virvlet opp masse støv i de sparsommelig vaskede korridorene. De problemene som sosialtjenesten ikke greier å løse, skal lærerne nå også ta seg av.
  • Mye av dette er formelt og reelt gjennomført mot lærernes vilje. For noe makt er jo overført fra skolestua til politikere og foreldre. Men det er også resultat av nye pedagogiske mål og metoder. Ja, til grunn for dagens skolevirkelighet ligger i en helt annen grad enn før forskningsbasert pedagogikk. Den tar hensyn til det faktum at det stabile samfunn er avløst av en ustabilitet som også merkes i skolestua. Når foreldrene har for liten tid til sine barn, øker forventningene til skolen, både den som skal formidle kunnskap og den som skal ta hånd om barna til mor og far kommer hjem.
  • Skolen er en av det sivile samfunnets nøkkelinstitusjoner. Som det er blitt sagt: I lokalsamfunnet står striden om innflytelse mellom supermarkedet, bensinstasjonen og skolen. Her utspilles kampen om de toneangivende holdningene i samfunnet: Hva er viktig og hva er ikke, hva er rett og hva er galt? Skolens rolle som samfunnsinstitusjon må bestemmes i dette lys. Selvsagt er dette en utfordring til samfunnet som helhet, f.eks. til politikere som Jon Lilletun.
  • Men jeg synes også det er utfordringer som peker mot lærerne selv som kunnskapsformidlere og bærere av verdier. For samfunnsstriden dreier seg også i dag om samfunnets grunnlag skal preges av den demokratiske folkeligheten som har satt sitt stempel på hele det moderniseringsprosjektet som startet i forrige århundre - eller om det skal preges av de verdier som handler om dansen rundt pengerikelighetens gullkalver, der opsjoner og fallskjermer synes å stå høyest i kurs. Hvis lærerne ikke makter å definere sin plass i denne striden, vil ikke deres fortvilte rop i ressurskampen bli hørt.