Kampen fortsetter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er kommet betydelig usikkerhet inn i norsk energipolitikk etter Kyoto. Selv om Naturkrafts eiere i går besluttet å fortsette planleggingen av gasskraftverk på Vestlandet, viste miljøvernminister Guro Fjellangers redegjørelse i Stortinget at veien fram mot en avklaring vil bli langt mer komplisert enn før klimaavtalen. Rammebetingelsene er blitt mer usikre.
  • De reelle forretningsmessige beslutninger for Naturkraft vil være avhengig av hvordan utslippsavtalen blir fulgt opp i praktisk politikk. Den første pekepinnen på det vil komme når regjeringen legger fram en stortingsmelding om klimaavtalen utpå vinteren. Og statsråd Fjellanger gjorde det også klart at hele spørsmålet om en ny skattepolitikk med høyere avgifter på miljøskadelige produkter og prosesser må ses i det samme perspektivet. Det sier seg selv at summen av slike tiltak kan endre rammevilkårene for de planlagte gasskraftverkene og rive grunnen unna de forretningsmessige kalkylene.
  • Men på det politiske plan er i og for seg intet endret etter møtet i Kyoto. Regjeringen er imot gasskraftverk, men det er fortsatt et klart flertall i Stortinget som gjerne ser at de bygges. Sentralstyremøtet i Arbeiderpartiet bekreftet sitt tidligere syn i går. Partiet mener at Kyoto-avtalen styrker argumentene for å bygge kraftverkene fordi avtalen gir stor fleksibilitet når det gjelder å avbalansere økte utslipp med reduksjoner på andre gasser eller kjøp av utslippstillatelser.
  • Det er ingen tvil om at avtalen i Kyoto vil endre forutsetningene for energipolitikken i de landene som slutter seg til avtalen selv om utslippsbegrensningene i seg selv er små. Den vil gripe avgjørende inn i næringspolitikken og få betydning for oss alle som konsumenter, produsenter og bilbrukere. Mange ser Kyoto-avtalen som et første skritt i en serie av avtaler som både blir globale og som setter stadig mindre nasjonale kvoter for utslipp fra bruk av olje, gass og kull. Hvor realistisk dette er, skal være usagt, men de politiske utfordringene det vil skape både nasjonalt og internasjonalt vil bli store. I dette perspektivet blir spørsmålet om gasskraftverkene på Vestlandet en viktig politisk symbolsak. Det siste ordet er derfor ikke sagt om byggingen av dem.