Kampen mot burkaen

Norge og andre giverland stiller klare krav til myndighetene i Afghanistan. Kampen for demokrati og menneskerettigheter blir ikke lett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- VI VIL ALDRI ta av oss burkaen, fordi den er en tradisjon for oss, sier tibarnsmora Bibi Asha (44) i landsbyen Karz i det sørlige Afghanistan til en reporter i avisa New York Times. Dette er landsbyen Afghanistans midlertidige statsminister Hamid Karzai kommer fra.

Karz er en ganske alminnelig landsby i denne delen av Afghanistan. Her hersker en tradisjonell konservativ pashtunsk kultur. Slik var det før Taliban tok over makten, og slik blir det trolig i framtida.

Karz har aldri hatt noen skole for jenter, skriver reporteren i New York Times. Han setter fingeren på et viktig poeng. Det var ikke Taliban som innførte generelt forbud mot jenteskoler. Talibanerne forbød utdanning for jenter i Kabul og andre byer, der man tidligere hadde tatt farvel med middelalderen. På landsbygda, ikke minst i sør, skjedde det ingen stor forandring. Der har man alltid levd i fortida.

- Livet etter Taliban blir ikke så annerledes, sier bonden Ahmad (38) til New York Times. Han er ikke særlig opptatt av at Taliban forbød kino og fjernsyn. I Karz har de aldri hatt elektrisitet, så hva spiller vel slike forbud for noen rolle? Og jenteskole vil Ahmad slett ikke ha.

- Hvis jentene går på skolen, må de ta av seg burkaen, fastslår den konservative bonden.

NORGE HAR NÅ tatt over lederskapet i den internasjonale Støttegruppa for Afghanistan. Titalls milliarder kroner må på bordet hvert år for å gjenoppbygge og modernisere det afghanske samfunnet. Norge stiller klare krav:

- Vi forventer at afghanerne gjør jobben sin. Det er gitt klar beskjed om at giverinteressen på sikt er avhengig av at den nye regjeringen oppnår resultater på viktige områder som menneskerettigheter, kvinners rettigheter og demokratisering, sier statssekretær Vidar Helgesen i UD til bladet Bistandsaktuelt.

Uttalelser fra den nye afghanske justisministeren i forrige uke lød ikke så veldig lovende. Selv om en del av Talibans barbariske straffesystem skal endres, skal lovverket fremdeles bygge på det islamske sharia-systemet. Folk skal ikke le nger bli henrettet på Kabuls forballstadion, men henrettelser skal det bli. De henrettede skal heller ikke henge offentlig til spott og spe i to dager, slik det skjedde under Taliban. Det får holde med et kvarters tid, mener den nye justisministeren.

TALIBAN HAR tradisjonelt vært et stammesamfunn, der sentralmaktens innflytelse ofte ikke har nådd lenger enn til hovedstaden Kabuls grenser. Da amir Abdur Rahman fra 1880 prøvde å gjennomføre statsbygging og bryte ned føydalsystemet, ble han forhatt over store deler av Afghanistan. Da han døde, kunne han ikke stedes til hvile på den kongelige gravplassen fordi folk truet med å grave opp liket og rive det i filler. Stort bedre har det ikke gått med andre reformvennlige ledere i Afghanistan. Også kommunistene prøvde å få Afghanistan ut av middelalderen. Det var en medvirkende årsak til borgerkrigen i landet.

FOR OSS I VESTEN er det kanskje lett å huske afghanske jenter i miniskjørt i Kabul på 70-tallet. Men hovedstaden var en modernitetens utpost , selv om også tradisjonene der ble holdt i hevd av en del mennesker. Da jeg første gang besøkte Kabul i januar 1980 rett etter sovjeternes invasjon, så jeg mange kvinner i burka. Slik er det også i dag, selv om Taliban er borte.

Den britiske søndagsavisa The Observers medarbeider i Kabul besøkte for noen dager siden Kabuls største marked. Der kjøpte kvinnene seg fremdeles nye burkaer. Salget lå på 25 til 30 burkaer per dag, halvparten av omsetningen under Taliban-styret.

- Fem år under Taliban har hatt en psykologisk virkning på folk. De er blitt vant til burkaen. Hvis kvinnene tar den av, vil mennene stirre på dem, sier Nouria Anwari til The Observer. Hun og flere andre har nå startet en kampanje for å få kvinnene til å kvitte seg med burkaen i Kabul.

Det er nok lettere å modernisere i hovedstaden enn i landsbyen Karz. Sardar Mohammed (62) har høyere utdanning og pleide å arbeide for en utenlandsk hjelpeorganisasjon. Men døtrene hans skal aldri få gå på nattklubb, slik de gjør i USA.

- Hvis det skj er, skyter jeg dem, sier Sardar Mohammed til New York Times.