Kampen mot fattigdommen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Torsdag denne uka la regjeringen Bondevik fram sitt statsbudsjett for 2003. I går la den samme regjeringen fram Tiltaksplan mot fattigdom. Budsjettet er stramt, men har likevel plass til over 600 millioner kroner i skattelettelser for dem av oss som har god skatteevne. Tiltaksplanen, som er rettet mot 90000 definerte fattige, er på ca. 350 millioner kroner. Bondevik har rett i at denne tiltakssummen ikke er den eneste satsingen offentlige myndigheter yter for å kjempe mot nyfattigdommen. I tillegg kommer store poster på helse- og sosialbudsjettet, med store beløp rettet mot syke, uføretrygdede og arbeidsledige. Men likevel. Det er noe med helheten som skurrer.
  • Det er et paradoks at en regjering i velstandslandet Norge, av FN definert som verdens beste land å bo i, er nødt til å legge fram en handlingsplan spesielt rettet mot fattige. Ideelt sett burde ikke det vært nødvendig, og det er også første gang i moderne tid at det skjer. Det skyldes delvis at tidligere regjeringer har skjøvet problemet under teppet og ikke har villet erkjenne denne for samfunnet så uverdige tilstanden. Men det er heller ingen tvil om at samfunnsutviklingen i økende grad skaper inntektsforskjeller som bidrar til at svært mange ikke klarer å leve av den inntekten de har.
  • Regjeringen ønsker å målrette tiltakene mot de gruppene som virkelig trenger det. Det har den positive siden at offentlige midler blir brukt mer effektivt. Den negative er at de som hjelpes, i sterkere grad vil ha en følelse av å «stå med lua i hånda» og ta imot almisser fra en moderne form for fattigkasse. Den blir samtidig de bedrestiltes avlat overfor ei gruppe som i praksis er sosialt utestengt fra det gode fellesskap.
  • Fattigdommen har mange årsaker. De viktigste er arbeidsledighet, store bokostnader, rusproblemer, uførhet og sykdom. Alt dette øker i Norge i dag og bidrar til økte forskjeller og økt fattigdom. Det er prisverdig at regjeringen har en visjon om at ingen skal leve i fattigdom i Norge. Men regjeringens prioriteringer på neste års statsbudsjett reflekterer ikke noe ønske om å bekjempe de mest grunnleggende årsakene. Derfor virker Tiltaksplanen mot fattigdom som et velment forsøk på å rette opp skader som den øvrige politikken skaper.