KAMPEN MOT KLOKKA

Dette er historien om en katastrofe der det tryggeste ble revet bort på sekunder.

Den handler om heltene som satte egne liv i fare for å redde rasofrene ut av ruinene.

Om alle som ga alt, så lenge det var håp.

Den handler om folka som tok det farefulle oppdraget med å grave seg inn i de ødelagte husene på jakt etter overlevende.

Og om en mann som var på rett sted til rett tid.

Pål Kolbenstvedt. Redningsmann på redningsavdelingen i OBRE.

Publisert
Sist oppdatert

ASK (Dagbladet): Kveldsmaten ble burgere på McDonalds for de fire kameratene som satte seg inn i Golfen og kjørte fra Gardermoen i retning Ask i Gjerdrum. Det var den nest siste natta i 2020. To foran og to bak i bilen. Praten gikk lett. Været var dårlig og det var glatt på veien.

Da de kjørte inn i Ask sentrum la de merke til at ikke alt var som det skulle være. Det var mørkt over alt. Strømmen var gått.

De ble enige om å kjøre forsiktig bort til huset der de skulle slippe av den ene kameraten før de andre også skulle hjem å legge seg. Klokka nærmet seg halv fire om morgenen og det var bekmørkt ute.

Så kom sjokket. Veien foran bilen knakk opp og forsvant i mørket. Even Nygaard Østreng (19), som satt bak rattet, bråstoppet bilen og alle hoppet ut. Utenfor høres det ut som om et voldsomt tordenvær herjet.

Det buldret i bakken da kameratene løp bort fra bilen, opp veien og i sikkerhet.

Edvard Fiskum (19) fant frem mobilen og ringte 112.

- Det har gått et ras på Nystulia i Gjerdrum. Veien har knekt opp foran oss.

Edvard ble bedt om å holde linja. Han hørte at brannvesenet og ambulanse ble varslet.

Instinktene til 19 år gamle Edvard Fiskum reddet liv den dagen.


Dag 1

Mannskapet på hovedbrannstasjonen i Oslo sentrum kastet seg i bilene da anmodningen om bistand kom fra kollegaene på Øvre Romerike brann og rednings (ØRB).

I redningsbil nummer 96 satt Pål Kolbenstvedt (55). Da de passerte Alnabru kom beskjeden over sambandet om at det er et stort leirras.

- Akkurat dette kan jeg mye om, tenkte brannmannen, og ba 110-sentralen om å bli satt i konferanse med operativ leder ØRB i Ask.

- Det du må vite før du sender alle folka ut i rasområdet, er at det kommer flere skred, sier han innstendig.

Redningsbilen tok av ved Skedsmokorset for å kjøre riksvei 120 opp til Gjerdrum, men fikk beskjed om at den veien var stengt av raset. De fortsatte i stor fart på E6, kjørte via Kløfta og videre til Ask.

Fremme ble Pål Kolbenstvedt enig med sin Redningsleder at det er han som skulle være i kommandosentralen (KO) for å gi lederstøtte. På dette tidspunktet besto KO av de tre lederne for nødetatene som sto i snødrevet under bakluka på en kommandobrannbil fra Øvre Romerike brann og redning.

Kolbenstvedt gikk rett bort til operasjonsleder i politiet, Marit Furuseth, og presenterte seg som ekspert på operativt arbeid i kvikkleire.

- Jeg skal være her!

Han var bekymra for reaksjonene da han buste fram og tok plass i rommet, men heldigvis ble han og kunnskapen Pål har om kvikkleire, godt mottatt.

Utenfor var det mørkt, det sludda, evakuerte strømmet til kommunehuset, bygda var uten strøm, det fantes ennå ikke bilder av rasstedet, ingen hadde full oversikt. Det var kaotisk.

Det beste de hadde å lene seg på, var karttjenesten Locus og en screenshot fra kartet på Gule Sider.

USAR

Pål Kolbenstvedt har vært brannmann siden han var 21 år gammel. Etter noen år ble han redningsmann med ansvar for urban tauredning. Hvis noen fikk hjertetrøbbel i toppen av en anleggskran, så var det Kolbenstvedt og mannskapene i redningsavdelingen, som firte personen ned

Nå jobber han på redningsavdelingen i Oslo OBRE (Oslo brann- og redningsetat). Det er avdelingen som har ansvaret for all teknisk redning i Oslo.

Pål Kolbenstvedt har hatt mye av ansvaret for Urban Search and Rescue (USAR)-opplæring og trening i OBRE.

Pål Kolbenstvedt var også med i NORSAR-gruppen som deltok i redningsarbeidet blant nedraste mur- og betongbygg da et digert jordskjelv bølget gjennom Nepal i 2015. Han er regnet som en av de mest erfarne USAR-instruktørene i Norge.

Kvikkleire

Kolbenstvedt er gift med Renate, som er landskapsingeniør. En dag for ti år siden viste hun ham et bilde fra Tanumshede, rett over grensa til Sverige ved Strömstad. Biler og lastebiler lå strødd der asfalten revnet.

Der hvor E6 til Gøteborg snirklet seg gjennom det småkuperte Bohuslän-landskapet, var asfalten og infrastrukturen rasert.

Pål ble nysgjerrig og begynte å lese seg opp på kvikkleire.

Kampen mot klokka

Han studerte alle kjente ulykker i Norge.

Rissa-skredet i 1978 og flere store leirras rundt om i landet.

LEIRSKRED: Kvikkleireraset i Rissa i 1978 startet da grunneier gravde ut jord til en ny kjeller. Foto: Erik Thorberg/NTB
LEIRSKRED: Kvikkleireraset i Rissa i 1978 startet da grunneier gravde ut jord til en ny kjeller. Foto: Erik Thorberg/NTB Vis mer

Han leste det han kom over av faglitteratur og snakket med geologer og geoteknikere i NVE og NGI.

Kolbenstvedt gjorde en oppdagelse som ga ham en sterk følelse av at dette måtte han læres seg:

En stor del av Norges befolkning bor i hus bygget oppå kvikkleire.

Ifølge Kolbenstvedt, finnes det ingen kunnskap om operativt arbeid i kvikkleire. Det finnes lite eller ingen kunnskap om kvikkleire blant brannmenn.

Han mener kunnskapen på dette feltet må spres for å holde brann- og redningsmannskap trygge og at det bare er et tidsspørsmål før det skjer en stor ulykke.

BOR PÅ LEIRE: Kartet fra NVE viser at mange i Norge bor i kvikkleire-soner. Foto: NVE
BOR PÅ LEIRE: Kartet fra NVE viser at mange i Norge bor i kvikkleire-soner. Foto: NVE Vis mer

- Kvikkleire har inneholdt saltbindinger som er vasket bort gjennom årtusener. Da forsvinner det som holder leira sammen og massen kan bli flytende, forklarer Pål.

Det kan være en veldig liten hendelse som utløser et enormt ras. Og det går som regel alltid et ras til.

Han bruker følgende formel for å regne ut trygg avstand fra raset.

Høyde på skredkant x 15 = X meter

Redningsaksjonen

Politiet antok at flere hus, med mange boenheter i de fleste husene, hadde rast ut og ned i gropa fra borettslaget Nystua.

Det var fremdeles mange beboere innenfor rød sone. I et område som kunne rase ut når som helst. Kolbenstvedt veide risikoen for redningsmannskapet opp mot dem som ennå ikke hadde kommet seg i sikkerhet.

Han ga beskjed om at kollegaene måtte passe på hvor skredkanten var, men at de måtte få ut beboerne fra det farligste området.

- Slå inn dørene og få dem ut.

Politiets hundetjeneste sendte hundene helt ut til kanten for å sjekke om noen var i umiddelbar fare. Hundeførerne hadde med sikringsmann fra redningsavdelingen ut i den røde sonen.

Så kom alarmen de fryktet.

RAS! RAS!

Bakken under husene forsvant og mer av bygningsmassen raste ut.

Redningsfolka la på sprang med evakuerte i armene.

På Ask i Gjerdrum ble sikkerhetssonen flyttet lengre og lengre mot sentrum av tettstedet. Kommunehuset måtte evakueres.

Brannfolk fra hele Romerike, politi, ambulanse, Røde Kors, Norsk Folkehjelp og sivilforsvaret mobiliserte.

Oversikt

I grålysningen sendte mannskap i helikopteret de første bildene tilbake til kommandosentralen.

Omfanget av raset begynte å sige inn.

Raset nærmet seg sykehjemmet. Flere brannfolk fikk beskjed om å holde øye med bygningen som ligger på toppen av en haug sammen med en barnehage. Flere personer hadde fysiske handikap og var vanskelige å flytte, men i løpet av en halv time ble alle evakuert. Det ble også alle i rød sone.

330-skvadronen og politihelikopteret samarbeidet om å hente ut forfrosne og skadde ut av leirgropa.

Totalt ble 13 personer hentet ut av gropa i løpet av den første delen av redningsaksjonen.

Ingen redningsmannskaper fikk lov til å gå ned i gropa, selv om folka sto og trippet. De ville så gjerne inn for å hjelpe. Både skredveggene og grunnen i rasgropa var for ustabil. Politiet sammenliknet grunnen med yoghurt.

Det var for farlig å søke i de sammenraste bygningene. Den eneste veien inn var fra lufta.

Spor

Det hadde gått to døgn siden raset. Politiet, redningsmannskaper og NVE har slått fast at skredet er på omkring 300x700 meter og at det dreier seg om et av de største kvikkleireskredene i Norge i nyere tid.

Så langt hadde Pål Kolbenstvedt vært i KO og gitt lederstøtte i den første tiden av redningsaksjonen, men nå endret oppdraget seg for den erfarne USAR-redningsmannen. USAR er en internasjonal forkortelse for Urban Search and Rescue, mannskap spesielt sertifisert for å jobbe i sammenraste bygninger.

Pål Kolbenstvedt iførte seg sikringsutstyret og
klatret inn i Seaking-helikopteret.

Han var blant de første til å gå inn for å søke i ruinene av husene.

Med på laget hadde han redningsfolk fra 330-skvadronen og OBRE, samt en hundefører fra Oslo politidistrikt og hunden hennes, som skulle søke i ruinene.

Alle skredofrene som hadde vært synlige i raset var reddet ut og det infrarøde kameraet, som registrerer varme, fanget ikke lengre varmesignaler.

To intakte hus ble valgt ut som søkeobjekter.

Ved å studere bildene hadde de sett seg ut en plass der de trodde at bakken ikke ville svelge dem. Kvikkleiren ble senere målt til å være ni meter på det dypeste.

Operasjonen ble fulgt direkte i kommandosenteret i Ask kulturhus. Fire droner holdt konstant oppsikt med raskanten.

En redningsmann fra OBRE sagde en stige i veggen
med motorsag for å kunne
se inn gjennom det vinduet lenger opp på veggen.

På innsiden var alt knust til pinneved.
Redningsfolka startet
søket etter overlevende.

Droner med varmesøkende kameraer og helikoptere hadde overvåket skredområdet i flere døgn.
- Det finnes ingenting som kan erstatte en redningsmann som krabber inn og leter manuelt, sier Pål Kolbenstvedt.

Samtidig som søket pågikk i den sammenraste boligen,
tok de bilder av spor som kunne fortelle
etterforskerne noe om hvem som bodde der.

I det første huset fant de få spor og sendte hjem et bilde av en gardin, i håp om at noen kjente den igjen.

Det viste seg at huset var ubebodd. Søket ble flyttet videre.

I RUINENE: Sporene de fant, både inne i husene og på bakken utenfor, bidro til at søkekartet sakte, men sikkert ble mer detaljert. Foto: OBRE.
I RUINENE: Sporene de fant, både inne i husene og på bakken utenfor, bidro til at søkekartet sakte, men sikkert ble mer detaljert. Foto: OBRE. Vis mer

Redningsmennene ba helikopteret om å lande og skru av motoren, slik at de kunne lytte etter overlevende i ruinen. Så lenge geologene ga tommel opp, følte de seg trygge. De tunnellerte seg inn i et kjøkken der gulvet var klemt opp mot toppen av en dørkarm. Umulige, marerittaktige vinkler.

- Kommer det er svært ras, så er vi ferdige enten helikopteret har motoren i gang eller ikke. Den risikoen aksepterte vi, sier Pål.

I huset ved siden av hadde hunden markert ved et barnerom. Der fant de leker og klarte på den måten å identifisere hvem sitt hus de søkte i. Også disse personene var i trygghet.

Mens de jobbet fikk de beskjed om at ett av husene hadde flyttet seg fire meter på seks timer. Massene var i bevegelse som en sakteflytende grøt.

Funn

I løpet av natt til fredag, ble det laget vei ned til husrestene på motsatt side av den farlige raskanten.

USAR-mannskap fra Göteborg, Oslo og Nedre Romerike brann og redning samarbeidet om å lete i den ustabile skredgropa, i en intens jakt på de savnede. Flere USAR-lag var på vei fra Trondheim og Bergen. Hundene fra Oslo politidistrikt fikk søke og lukte, før USAR-folka endelig fikk slippe til.


Midt i raset ligger det husrester i en 300 meter lang halvsirkel, kalt «Leteområde 1» på de operative kartene. Sammen med hundeføreren og redningsmenn, beveget de seg forsiktig oppe på bygningsmassene. Der oppdaget de isolerte hulrom hvor folk kunne være i live.

USAR-mannskapet rykket inn og begynte å lempe unna materialer der hundene hadde markert.

Så markerte en av hundene i «Leteområde 2». Mannskapet gravde seg nedover i bygningsmassen og leiren.

Klokka 14.20 landet et ambulansehelikopter i Ask sentrum og flere kom kjørende. Noe hadde skjedd.

Da politiet holdt sin pressekonferanse kort tid seinere, ble det bekreftet at den første omkomne var funnet. Kvelden etter ble denne personen identifisert som 31 år gamle Eirik Grønolen.

Samme kveld ble navnene på de 10 savnede frigitt av politiet.

I løpet av lørdagen var fire USAR-team i aksjon. De plukket husene til småbiter og sorterte materialene i gitte soner slik at de skulle slippe å grave gjennom bygningsmassene flere ganger.

Tidlig første nyttårsdag beveget redningsmannskapet seg inn i rasområdet til fots for første gang.

I løpet av de siste dagene var det bygd stier av planker og styrofoam-plater.

Pål Kolbenstvedt koordinerte nå alle hundesøkene
og sørget for at absolutt alt ble gjennomgått.
Hundeførerne undersøkte hus etter hus.

I løpet av natten hadde det falt et lag med
snø som gjorde jobben enda farligere.
Nå så de ikke lengre det usikre underlaget. Bevegelsene i månelandskapet skjedde med størst mulig aktsomhet.

- Det var utfordrende. Vi så ikke lenger hvor bakken var bløt og vi kunne tråkke gjennom, sier Pål.

Tre personer til ble lokalisert i rasgropa denne dagen, som en direkte følge av hundemarkeringer.

En etter en blir de omkomne fraktet ut av redningsfolka fra de forskjellige USAR-teamene fra Bergen Trondhjem, NRBR og Oslo. De fikk hjelp av beredskapsenheten fra Oslo universitetssykehus som også hadde stått på i rasgropa i dagesvis.

Det USAR-laget som finner en omkommet skal få lov til å frakte den avdøde ut av området.

- Det er en æressak, forteller Pål Kolbenstvedt.

I løpet av de neste dagene fant redningsmannskapene ytterligere
tre personer til i ruinene av det som
en gang var et idyllisk boligfelt.

Syv av de ti savnede var nå funnet. Søket fortsatte likevel natt og dag i den enorme rasgropa, men til slutt avsluttes det aktive søket.

Tirsdag møtte politimester Ida Melbo Øystese pressen for å fortelle at det ikke lenger var håp om å finne overlevende.

- Det er med stor sorg jeg nå må opplyse om at vi ikke lenger har håp om å finne mennesker i live
i skredet her på Gjerdrum.

- Jeg kan nå bare ane konturene av den smerten de etterlatte føler. Ti mennesker har mista livet,
tre er fortsatt borte

Redningsmannen Pål Kolbenstvedt møter Dagbladet en uke etter raset, som tok med seg
14 hus i borettslaget Nystulia i Ask

Han har sovet ut, men kjenner fremdeles de lange dagene og det harde, slitsomme redningsarbeidet på kroppen.

- Det er når jeg kommer hjem og klemmer barna mine, at tårene kommer, sier Pål.

Han orker ikke å skjule følelsene sine, vil ikke være machomannen som holder alt innestengt og forteller at han er en lettrørt mann.

Det er hans metode for å bearbeide den psykiske påkjenningen.

- Jeg tenkt at det var en mening med at jeg som har mast om kvikkleire i 10 år, var på vakt akkurat denne natten.

- Hvorfor fortalte du oss historien din fra raset i Gjerdrum?

- Det er fordi vi må bli bedre på nesten alt.

- Brann-Norge har sovet i timen når det gjelder kvikkleire. Det finnes ikke noen undervisning om kvikkleire for vanlige brannmenn eller operative ledere.

Pål Kolbenstvedt mener vi må få USAR inn i et nasjonalt system.

Slik at kunnskap og kompetanse utvikles og læres bort.

- Det skal ikke være slik at en redningsnerd skal sitte hjemme på kjøkkenet og lage det som nå finnes av kurs og foredrag om kvikkleire, sier Kolbenstvedt.

- Denne kunnskapen vil redde liv.

Det var utrolig mange som kastet alt de hadde i hendene og bidro til det som kan være den største mobilisering av en redningsaksjon i fredstid i Norge.

Øvre Romerike brann og redning la ut denne meldingen på Facebook. Listen over alle som skal takkes og som har bidratt er lang og kunne sikkert vært lengre.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer