Kampen mot terror

En god bieffekt av at al-Qaida slås ned, er at kvinnene i Afghanistan etter år med kvinneundertrykking under talibanregimet nå kan begynne en lang marsj mot et likeverdig liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er beskyldt for mye gjennom et langt politisk liv, noe er sikkert berettiget. Men når Berit von der Lippe i Dagbladet 19. august omtaler meg som kvinnefiendtlig, faller det på sin egen urimelighet. Hvis det er noe jeg har engasjert meg i, nasjonalt og internasjonalt, er det kvinners frigjøring og utviklingsmuligheter.

Det som jeg finner alvorlig nå, er at enkelte venstreintellektuelle, i sin iver etter å gå imot aksjonen og krigen mot internasjonal terrorisme, bagatelliserer den groteske undertrykkingen av kvinner i det al-Qaida-innsatte talibanregimet. Det er de samme menneskene som sier nei til humanitære intervensjoner ved blodbad eller ekstrem undertrykking og terror. I Sierra Leone fikk stadig flere kappet hender og ben av. Til slutt rykket britiske soldater inn og befridde folket fra de fryktelige lidelsene. Skulle de latt være? Verdenssamfunnet sto handlingslammet under folkemordet i Rwanda, og FN-soldater så hjelpeløst på likvideringen av 7000 mennesker i Srebrenica. Nå erkjenner stadig flere at vi enkelte ganger har et ansvar for å gripe inn i andre lands anliggender.

Steining

Da statsminister Bondevik ble spurt om det å ta opp steining av en nigeriansk kvinne var innblanding i et lands indre anliggende, svarte han at kampen for fundamentale rettigheter må gå over landegrensene og overordnes suvereniteten. Kampen mot internasjonal terrorisme er også en kamp for demokrati, likestilling og et åpent samfunn.

Allerede dagen etter terroranslagene mot New York og Washington vedtok NATO å ta i bruk artikkel 5. Medlemslandene forpliktet seg til å bistå landet som har vært utsatt for angrep. Et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom: Kampen mot al-Qaida-nettverket.

Trussel

Al-Qaida-nettverket er en trussel mot demokrati, utjamning, likestilling og rettsvesen. Ikke bare i Afghanistan, men også i andre deler av verden. Al-Qaida står for en ideologi som ønsker å stoppe utviklingen både menneskelig og teknologisk. Den radikale spaltisten Samuel Brittan som i sin tid gikk i demonstrasjonstog mot Vietnamkrigen, og var mot både Falklandskrigen og Golfkrigen, sier i en artikkel i Financial Times (1. august) at mens det i middelalderen var de kristne korsfarere som representerte intoleranse, mord på annerledes tenkende og undertrykking i religionens navn, er dette i dag overtatt av islamske fundamentalister. Philip Bobbit fra Clinton-administrasjonen skriver også i Financial Times (13. juli) bl.a: «Al-Qaida er i realiteten en stat, den har et finansdepartement, en fast inntektskilde, en administrasjon og etterretningstjeneste.» Operation Enduring Freedom hadde som hovedmålsetting å knekke dette terrornettverket. Det er man i ferd med å lykkes med. En god bieffekt av at al-Qaida slås ned, er at kvinnene i Afghanistan etter år med kvinneundertrykking under talibanregimet nå kan begynne en lang marsj mot et likeverdig liv.

Kampen mot terror er viktig, og er en integrert del av norsk forsvarspolitikk. Bombing av norske oljeinstallasjoner eller gift i drikkevannet utført av terrorgrupper er en del av det nye trusselbildet. Kampen må føres med ulike midler - aldeles ikke bare militært. Men talibanregimet ville neppe vært borte i dag uten de militære operasjonene.

Sårbare

11. september viste oss ikke bare at det er nye trusler i andre deler av verden. De er her, og de er det sårbare, teknologiske og åpne demokratiets største utfordring. Derfor er også kampen mot terrorismen en kamp for den internasjonale rettsorden, for menneskeverd og for utvikling.

Når man leser von der Lippe, kan man få inntrykk av at jeg har pervers glede av bomber og krig. Så er selvsagt ikke tilfelle. Det er ingen handling som er mer alvorlig for politikere enn å vedta at vi skal delta i militære aksjoner. Det må alltid være den aller siste løsning. Jeg føler meg imidlertid helt trygg på at aksjonene i Afghanistan var nødvendige og riktige. Men det er langt derfra til det å være en krigshisser.