Kampen om byttet

Næringspolitikken i Norge er fragmentert og lite målrettet, i motsetning til den finske.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INNERST I TRONDHEIMSFJORDEN ligger tettstedet Malm. For noen tiår siden var det et blomstrende industrieventyr. I berget var det rike malmleier. I dag er gruvene stengt og i revnene er det knapt vårliv å se. De enkle husbankhusene fra begynnelsen av 1950-åra er bebodd av pensjonister og enslige mødre. For her kan man få bra husvære til 130000 kroner. Bergverket var stedets eneste inntektskilde, en raus krukke som mange trodde var som den i Sarepta. Fosdalens Bergverk betydde noen tiår det samme som Statoil betyr for Norge i dag. Bedriften sørget for gode inntekter til ansatte og fellesskapet. Det ble bygd samfunnshus, idrettsbaner og veier, der var liv og røre i kultur- og foreningsliv. Det var et utpreget klassesamfunn, hver og en visste nøyaktig hvor de hørte hjemme, og det var en stilltiende forutsetning at de skulle holde seg hjemme. Men bedrift og kommune sørget også for at skolen fikk ressurser. Malm fikk den første niårige ungdomsskole i landet. Og som skole alltid har gjort, fungerte den som en sosial heis. Den ble en mobilitetsfaktor, også geografisk. De unge som fikk den første smak av videregående utdanning, reiste ut av bygda for mer skolegang og arbeid. Og for de færreste gikk det en vei hjem igjen, for det ble snart klart at gruvene ville bli tømt.

BÅDE STAT OG BEDRIFT følte et ansvar for å skape nye arbeidsplasser da gruveselskapet innstilte driften i midten av 1980-åra. Men til tross for mye støtte, har det ikke lyktes å erstatte de 700 arbeidsplassene som en gang var der. Entreprenørene har kommet utenfra og forsvunnet igjen. Stedet selv ble raskt forgubbet. Det var smått med innovativ kraft. Kanskje var de gode dagene en sovepute de fleste hvilte for lenge på? Da inntektene strømmet inn, var politikkens oppgave å finne måter å fordele dem på. Skolesystemet la til rette for høyt kvalifisert arbeidskraft, men de færreste fikk utnytte sin kompetanse på stedet. Det var ingen samlet plan for å utvikle alternativ virksomhet - politikk, skole og næringsliv fant aldri sammen i et felles løft.

SLIK SETT ER MALM et sinnbilde på tilstanden i Norge i oljealderen. Det mangler forestillinger om hvor vi vil hen, og en tverrpolitisk vilje til å drive en bred industriutvikling. Selv Industridepartementet som ble opprettet under Gerhardsen, er nedlagt. Politikerne snakker nok om behovet for forskning og innovasjon, men det er i barnehagepolitikken de legger fantasi og strategiske evner. Historikeren Eli Moen har nettopp publisert en sammenliknende studie om industriutviklingen i Norge og Finland, med særlig vekt på de siste tiår, «Globalisering og industripolitiske strategier». Konklusjonen er nokså nedslående: I motsetning til Finland har ikke Norge møtt globaliseringen med noen form for offensiv eller helhetlig politikk. Den er i stor grad innadskuende, nærmest industrifiendtlig. I stedet lever vi av grunnrenten omtrent som i de gamle føydalsamfunn. Det viktigste politiske budskapet er at avkastningen fra oljefondet skal sikre framtidige utgifter. Gammel suksess skaper mental treghet. Rundt oss bygger den ene nasjonen etter den andre opp kunnskapsbasert industri, mens Norge framstår i internasjonale oversikter som en teknologisk sinke. De institusjonelle forhold er fragmentert, interessene trekker i alle retninger, det finnes ingen vilje til å prioritere, for da ropes det opp om særfordeler. Teknologisk utdanning forsømmes fordi realfagene er marginalisert som skolefag. Ingeniøren har gått fra helt til skurk. Verken politikere eller næringslivsledere forstår betydningen av forskning og utvikling. Og forskningspolitikk diskuteres nesten ikke offentlig.

DET NORSKE PROBLEMET har dype røtter. Vår forvaltning er infrastrukturorientert mer enn innovativ. Siden eneveldets tid har vi hatt sterke og uavhengige departementer som motarbeider hverandre i stedet for å samordne. Vårt industriborgerskap har vært svakt. Bare en kort periode etter annen verdenskrig fikk vi tilløp til en samlet industriell plan, der Forsvarets Forskningsinstitutt spilte en rolle som teknologisk fornyer. Det var tida for nasjonale strateger som Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Gunnar Randers. Deres siste storverk var Statoil, som kunne ha blitt et sentrum for teknologisk fornyelse, vårt Nokia. Men som strateger ble teknologene fortrengt av økonomene, og i dag fungerer Statoil som melkeku for visjonsløse og populistiske politikere.

I MALM ER DET likevel spirer til håp. Sist helg inviterte innbyggerne 1400 av utflytterne til fest og diskusjon om framtida for stedet. Blant debattdeltakerne var tidligere statsråd Tore Tønne, som tegnet det samme dystre bildet av norsk industripolitikk som maktutreder Eli Moen. Arrangørene håper likevel at det blant utflytterne skal vise seg å finnes noen som kan bidra med kompetanse og entreprenørskap til en ny vår for det tidligere gruvesamfunnet. Men for å løfte seg, må både Malm og Norge gjøre det som en samlet vilje, under et politisk ansvar for helheten, der kapital, undervisning og skaperkraft innrettes mot prioriterte og omforente mål. Norge hadde tilløp til noe slikt i 50-, 60- og 70-åra, Finland greide det etter krisen i 1990. Men for å få det til igjen, må vi slutte å bruke våre oljeinntekter som krigsherrer som bare deler byttet.