Kampen om Öcalan

Ifølge tyrkiske myndigheter er kurderlederen Abdullah Öcalan en kaldblodig morder. De ønsker at han skal framstå slik under rettssaken mot ham, og helst at han innrømmer det selv. Vil de torturere ham for å få det til?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det vil utvilsomt føre til nye voldelige sammenstøt mellom kurdere og politistyrker i europeiske byer. På sikt kan en slik utvikling skape vanskeligere forhold for de mange millioner tyrkere som i dag bor i utlendighet i Europa. Det vet de tyrkiske myndighetene.

  • Tortur av fanger er vanlig i Tyrkia. Når utenlandske politikere besøker Tyrkia, er dette alltid et tema på dagsordenen. Det tyrkiske standardsvaret er at dagens tortur hovedsakelig skjer på lokale politistasjoner, og at det er uvitende bondeknøler som for det meste står for overgrepene. Torturen som sådan vil forsvinne når de usiviliserte politimennene får tilstrekkelig opplæring, hevder de.
  • Slike uttalelser vil slå tilbake på dem selv, om Öcalan blir torturert. Det vet også tyrkiske myndigheter. Spørsmålet er om de, i beruselsen over å ha tatt Öcalan til fange, i det hele tatt bryr seg om det. Behandlingen av Öcalan befinner seg allerede i grenselandet mellom ydmykelse og psykisk tortur.
  • Det begynte allerede på flyet, etter arrestasjonen i Kenya. Der ble geriljalederen pakket ut som en postpakke, mens han forvirret forsøkte å svare på spøkefulle bemerkninger fra dem som hadde tatt ham til fange. Scenen ble vist over hele verden på TV. Straks etterpå slo statsminister Bülent Ecevit fast, både for hele verden og for Öcalan selv, at geriljalederen risikerte dødsstraff og henrettelse. Han kunne ikke si noe sikkert, og ville ikke forutsi noe, sa statsministeren. Hans hensikt var bare å få understreket at rettssaken mot Öcalan var spesiell, og ikke kunne sammenliknes med andres.
  • Avhørene av Öcalan er i gang, og rettssaken vil bli ført på øya Imrali i Marmarhavet, meldte tyrkisk TV i går. Lokaliseringen viser at tyrkerne ønsker full kontroll over rettssaken. Det de håper på, er en rettssak med en angrende synder i hovedrollen, en geriljaleder som tilstår ugjerning på ugjerning, på vegne av seg selv og PKK.
  • Den drømmen går neppe i oppfyllelse, men utfallet av saken vil også være avhengig av det som skjer før den kommer i gang. De første, og svært viktige, slagene vil stå om rettssaken selv, om den vil være åpen for utenlandsk presse, og om Öcalan får den juridiske bistanden han ønsker og har krav på. Tyrkiske myndigheter har allerede nektet tre av geriljalederens utenlandske advokater innreise til landet. Ønsket om full kontroll fra tyrkisk side er nok en gang svært synlig. Og de innledende slagene kan bli bitre og langdryge, fordi både gjennomføringen og utfallet av rettssaken kan få ringvirkninger ikke bare i Tyrkia, men i hele Europa.
  • Tyrkia tvang Syria til å kaste ut Öcalan og PKK. I det sørøstlige Tyrkia er tusenvis av kurdiske landsbyer brent. Geriljaen her er militært sett nær knust. Tyrkia satser åpenbart på at seieren i den mangeårige kampen mot PKK nå er innen rekkevidde.
  • Kurderne har mistet sin leder. De ser at kurderne i Irak har USAs militærmaskin som sin høye beskytter. De ser at hele Nato går inn i liknende rolle for UCK-geriljaen i Kosovo. Hvem taler nå de tyrkiske kurdernes sak, og deres krav om å få beholde sin kultur og språk? Mest dem selv. I hvert fall ikke Nato, som har Tyrkia som medlem. Kurderne vet at de er temmelig ensomme i sin kamp, og det forklarer vel både de tårene og den voldsomheten de har vist verden i sine protestaksjoner de siste dagene.
  • I dramaet om Öcalans skjebne er kurderne de store taperne. Bare i Tyskland finnes det en halv million kurdere. Og 1,5 millioner tyrkere. Flyttes kampen mellom kurdere og tyrkere nå til Tyskland? Vil europeiske byer igjen bli utsatt for terroraksjoner? Kan det internasjonale samfunn presse Tyrkia til forhandlinger med kurderne?
  • Tyrkia har valg i april. Öcalan-saken vil prege den valgkampen. Her hjemme vil den utvilsomt også bli nevnt foran høstens kommunevalg, i hvert fall av dem som ser økt fremmedfrykt som et egnet politisk virkemiddel. Fridtjof Frank Gundersen fra Frp krevde allerede i går at kurdiske flyktninger i Norge som deltok i protestaksjonene, skal sendes tilbake til Tyrkia.