LEDERVERV: Statsministrene Angela Merkel og Jens Stoltenberg har et godt forhold på tross av ulik politisk tilhørighet. Vil hun ha ham som generalsekretær i NATO, og vil han ha jobben? Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
LEDERVERV: Statsministrene Angela Merkel og Jens Stoltenberg har et godt forhold på tross av ulik politisk tilhørighet. Vil hun ha ham som generalsekretær i NATO, og vil han ha jobben? Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Kampen om Europas toppverv

Når NATO velger generalsekretær er det et særdeles innfløkt spill med mange ukjente som skal falle på plass før noen blir utpekt samstemming. Det kommer ofte en overraskelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den anerkjente italienske avisa La Repubblica utnevner norske Jens Stoltenberg som favoritt til å overta etter dansken Anders Fogh Rasmussen, som nå sitter på overtid som generalsekretær i NATO på femte året. Avisa viser til ikke navngitte kilder, men det er grunn til å tro på at de er pålitelige.

Italias tidligere utenriksminister Franco Frattini, Italias offisielle forslag, har vært på manges tunger som alliansens leder. Men Stoltenberg skal være den foretrukne av USAs president, Barack Obama, og Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. I tillegg, kan vi føye til, har Stoltenberg et godt forhold til sin politiske åndsfrende, president François Hollande i Frankrike.

Så da er det avgjort? Det kan vedtas allerede når utenriksministrene i NATO samles 1. og 2. april. Nei, kanskje ikke. Det er nemlig ikke så lett å få til enstemmige valg blant de 28 medlemslandene. Man kan godt vente til toppmøtet av stats- og regjeringssjefer i Wales 4. og 5. september.

Ingen som har vært offisiell og uttalt kandidat på forhånd har blitt valgt til ledervervet i NATO. Straks noen begynner en valgkamp utløser det alltid motstand fra andre. Dersom to står mot hverandre settes de begge til side. Alle håpefulle bør derfor vise kledelig beskjedenhet og gi inntrykk av å være trukket inn i spekulasjonene tvert imot sin vilje.

USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland er naturligvis de toneangivende landene. Og de har en «naturlig» vetorett. Men alle skal på et eller annet vis gjøres til lags, så i mange tilfeller har samtlige land vetorett.

Valget av Fogh Rasmussen er et godt bilde på dette spillet. Han skulle velges i 2009 under jubileumstoppmøtet i NATO i franske Strasbourg og tyske Kehl, like over Rhinen for hverandre. Men toppmøtet holdt på å ende uten valg. Tyrkia satte seg på bakbeina på grunn av striden om karikaturene av profeten Mohammed. Først natta mellom 3. og 4. april ga Tyrkia etter for et nær uimotståelig press.

Samtidig må man ta hensyn til nord og sør, øst og vest, nye og gamle medlemmer. Etter danske Fogh Rasmussen ville det være litt oppsiktsvekkende å velge norske Stoltenberg. De nye medlemslandene i øst ønsker å bli tiltrodd ledervervet, som de gamle og vestlige medlemslandene hittil har enerett på. Polens utenriksminister, Radoslaw Sikorski, nevnes. Men man ønsker ingen «brusehoder» som generalsekretær i NATO, og Sikorski har vært ganske frittalende når det gjelder Russland.

Krisa i forholdet til Russland, det som skjer i Ukraina og landrovet av Krim, retter alliansens søkelys øst og sørover. Men borgerkrigen i Syria, på grensa til Tyskia og endringene i hele Midtøsten krever årvåkenhet. Og de sørlige medlemmene vil legge vekt på NATOs sørlige grense i Middelhavet. Dette vil brukes når man skal velge generalsekretær.

Så er det mange viktige verv i Europa som skal fordeles over kort tid. Mange av de samme personene kjemper om flere av vervene. Og vervene skal fordeles mellom landene, mellom nord og sør, øst og vest, kvinner og menn. I mai er det valg til Europaparlamentet. Dette valget avgjør hvem som blir president i Europaparlamentet, men det får også stor innflytelse på hvem som blir president i EU-rådet, et slags «statsoverhode», og presidenten i EU-kommisjonen, en slags «regjeringssjef». Valget av generalsekretær i NATO, ettersom så mange EU-land er medlemmer av NATO, kan bli ledd i en større hestehandel med mange europeiske verv.

I det diplomatiske spillet deltar stats- og regjeringssjefer, de håpefulle som kjemper om vervene og diplomatene som arbeider på instruks fra sitt land om å kjempe for bestemte løsninger. Det kjøpslås om støtte for den ene fra den andre mot støtte til den andre fra den første et annet sted. Men ofte er det mye mer innfløkt med fem- og sekssidige kabaler som ende med uventede utfall.

Thorbjørn Jagland søker gjenvalg som generalsekretær i Europarådet i juni. Mange ser det som umulig for et lite land som Norge å få lederne for Europarådet og NATO samtidig. Hvem må i så fall ut?

Norske Jonas Gahr Støre, den gang utenriksminister, var nevnt som en mulig generalsekretær i NATO før Fogh Rasmussen ble valgt. Den gang skrev vi i Dagbladet at en mann med Støres lynne nok ville finne det mer spennende å være utenriksminister i Norge enn generalsekretær i NATO. Støre sa litt smilende noe sånt som at «det resonnementet har en del for seg».

Det er ikke sikkert at det er så veldig moro å sitte som sjef i hovedkvarteret ute på NATO-myra i utkanten av Brussel, omgitt av egenrådige generaler som er like lojale hjemover som til generalsekretæren. Viktig? Javisst. Men man er tross alt en tjener for lederne i de mektigste av medlemslandene, og hovedoppgaven er å samle alle om felles holdninger. Nå står imidlertid NATO foran utfordringer som aldri før i nyere tid. Og alliansen er nødt til å finne en generalsekretær på øverste hylle.