Kampen om Iran

Det bushske USA krøp til korset, og ble enig om et kompromiss om Iran. Det betyr at verden tross alt går framover etter at USA gikk av seg buksene i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Diplomatiet rundt Irans atomproduksjon dreier seg om mer enn kilowatt timer og sentrifugering av anriket uran. Det dreier seg om opptil flere verdensanskuelser som må harmoneres for å unngå tøffe sanksjoner mot Iran og - i verste fall - bombing av de iranske atomanleggene. På den ene siden står som kjent Iran, som under president Mahmoud Ahmadinejad har skrytt på seg vitenskapelige framskritt og kommet med muskuløse provokasjoner for å maksimere en internasjonal krise. På den andre siden står en verden som ikke vil at Iran skal få mulighet til å skaffe seg atomvåpen, men har en ganske forskjellig oppfatning av hvordan man skal få til dette. At USA har gitt mye for å få til et kompromiss forteller oss at verden har forandret seg mye siden invasjonen av Irak for tre år siden.

LA OSS TA kompromisset først. De fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia, samt Tyskland, ble i forrige uke enige om å tilby Iran en gulrot, i tillegg er de enige om å hever pisken hvis gulrota ikke virker. Gulrota innebærer hjelp fra både EU og USA i sin sivile atomproduksjon hvis de stanser anrikingen av uran. Dessuten innebærer det at USA opphever handelsblokaden mot Iran. Det er viktig, fordi det innebærer at Irans aldrende flåte med fly, blant annet Boing-fly, kan få hardt tiltrengte reservedeler. Pisken er trussel om reiseforbud og frysing av Irans verdier plassert i utlandet. Hvis heller ikke dette virker, så kan bombing av atomanleggene bli resultatet. Og det kan få reaksjonene etter Mohammed-tegningene til å fortone seg som barnemat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET HAR VÆRT en fascinerende opptakt til det store kompromisset om Irak. Som et mareritt-aktig varsel om en ny kald krig har USA og Russland frontet konflikten om hva man skal gjøre med Irak. Det ligger både økonomi og vidt forskjellige verdensanskuelser bak valg av strategi. Mens det bushske USA har gjort det til en paradegren å gi blaffen i resten av verden, så har Russland i økende grad frontet den ideologiske motstanden mot den amerikanske alenegangen.

DET FOREGÅR en interessant ideologisk utvikling i Russland der politiske ledere og regjeringsgodkjente opinionsledere kappes i å være skeptiske eller negative til USA i fjernsynets debattprogrammer. Og selv om sammenlikningen halter litt, så kan man si at siden Russland fortsatt er USAs allierte - for eksempel i kampen mot terrorisme - så er vi vitne til en ytterliggående gaulisme i dagens Russland. Frankrike sto som kjent opp mot USAs politiske og kulturelle dominans for 30- 40 år siden, før landet ble vingeklippet som stormakt både av tapet av kolonier, og siden av EU-medlemskapet. Den russiske verdensanskuelsen er at verden ikke kan være unipolær og styres av USA og USAs interesser. Den bushske verdensanskuelsen har som kjent vært annerledes. Og dette skismaet har vært spesielt tydelig i kampen om hvordan man skal behandle Iran. To verdensanskuelser krasjet, og EU har stått på USAs side, men likevel akslet trøya som en slags «brubygger».

NÅR KOMPROMISSET om Iran nå er snekret så er det ingen ubetydelig bedrift. USA har gitt Iran - «den viktigste sponsoren av internasjonal terrorisme», og landet som tok hele den amerikanske ambassadebesetingen som gisler i 1979 - betydelige innrømmelser. Den viktigste er at USA i det hele tatt er villig til å snakke med Iran. Og igjen er det en betydelig forskjell mellom USA og Russland. For mens USA knapt har hatt noen kontakt med Iran på offisielt nivå etter den iranske revolusjonen, så har Russland dyrket sitt diplomati med landet, akkurat som Russland har gjort i den arabiske verden. Det er all grunn til å tro at den russiske vurderingen av hvilke diplomatiske muligheter verden har i forhold til presteregimet i Iran er basert på langt bedre kilder enn det amerikanerne har.

FORSKJELLIGE økonomiske interesser, verdensanskuelse, og kilder har ført til en tilnærming til Iran som har bidratt til nesten kald-krig overskrifter i internasjonale medier. Kompromisset som ble snekret i forrige uke er derfor ikke bare viktig når det gjelder Iran. Det er viktig for at verden ikke skal gå inn i en ny kald krig. Denne gangen snublende.