Kampen om lidelsen

Lidelseshistoriene er som nasjonale monumenter i Israel og Palestina. Nå reises det nye hver eneste dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR TO UKER SIDEN ble mordet på 6 millioner jøder under 2. verdenskrig markert med ett minutts stillhet over hele Israel. Om en måned markerer palestinerne al-Nakba, katastrofen i 1948, da 700000 av 800000 palestinere ble drevet ut av Israel. Holocaust og al-Nakba er blitt til tragiske monumenter for de to befolkningene. Men samtidig er fornektelsen av den andre partens lidelse en evigvarende forbannelse. Konkurransen om retten til lidelsen har pågått like lenge som kampen om land mellom israelere og palestinere.

Palestinerne fikk både en felles historie og en felles fiende med al-Nakba. Jødeforfølgelse og holocaust har knyttet israelere med bakgrunn fra alle verdensdeler sammen i forsvaret av den israelske staten. Minnene om holocaust og al-Nakba er helt sentrale deler av det å være israeler og palestiner, og i dag mer enn noensinne.

DE ISRAELSKE PIONERENE med Ben Gurion i spissen ville lage en sekulær israelsk stat. Gettoene i Europa og holocaust var lenge tabu i Israel. Pionerene ville legge utrydningsleirene bak seg, noe nytt og israelsk skulle skapes. Markeringene av holocaust kom seinere, da folk hadde fått mer avstand til traumene fra nazistenes konsentrasjonsleirer. Palestinernes markering av al-Nakba skjøt fart med generasjonene som arvet historiene fra Deir Yasin og de andre palestinske landsbyene som i dag ligger gjemt under israelsk betong og asfalt.

For hver dag som er gått siden konflikten startet i 1948, har nye palestinske og israelske lidelseshistorier kommet til. Flere av dem er blitt utgangspunkt for nasjonsbyggende myter. Israel har angrepet fra Egypt og Syria på jødenes helligste dag, jom kippur, i 1973, de blodige kampene ved Suezkanalen og på Golan, og terrorangrepet på den israelske olympiatroppen i München i 1972. Palestinerne fikk igjen sine landsbyer invadert da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza i 1967, og ny terror med Israels jernneve og brukne beins politikk under den første intifadaen på slutten av 80-tallet.

Denne uka fikk palestinerne sitt Masada i Jenin. Masada var borgen der jødiske opprørere holdt ut i fem måneder mot beleirende romere for mer enn 2000 år siden. Da romerne fikk hull på borgen, valgte innbyggerne, ifølge historien, selvmord framfor overgivelse. Et besøk til Masada er en obligatorisk del av verneplikten til israelsk ungdom.

PALESTINERNE har manglet en heroisk historie som Masada, men nå har de fått det. Blant palestinere går fortellingene allerede fra munn til munn om hvordan innestengte flyktninger i Jenin kjempet til døden mot overlegne israelske soldater. Ingen vet hvor mange lik som skjules under ruinene i den palestinske byen. Israels tall er 100, palestinernes tall er kommet opp i 900. Uansett vil Jenin stå som et nytt palestinsk monument. Og tragediene fra Jenin vil igjen skape myter som palestinske ledere vil forsterke gjennom sine taler.

Det pågår en tragisk konkurranse om lidelseshistoriene i Israel og Palestina. Når palestinerne for framtida skal oppsummere den siste uka, tyder lite på at de vil ta med Israels sorg: to nye selvmordsbomber og fjorten nye israelske ofre. Palestinere reagerte med sinne over verdensmediene fordi dekningen av selvmordsbomba i Jerusalem avledet oppmerksomheten fra massakren i Jenin. For dem har hundrevis av sivile ofre i Jenin helt andre dimensjoner enn ei bombe og seks israelske ofre i Jerusalem. Jerusalems borgermester, Ehud Olmert, raste deretter mot BBC da han fredag ble spurt om massakren i Jenin. For ham som israeler var det en fornærmelse at BBC serverte palestinsk propaganda på en dag med nye israelske ofre.

KONKURRANSEN om hvem som har lidd mest, israelere eller palestinere, er makaber, men livsviktig for begge folk. Lidelse er argumenter i kampen om omverdenens sympati, og forsvar for egne handlinger. Bak ligger redselen for at andres lidelse kan svekke egen lidelse. For det er med lidelsen som med arkeologien i Det hellige land, det graves etter en, og bare én, historie. Israelske arkeologer har i 50 år spadd seg gjennom lag etter lag med muslimsk, bysantinsk og antikk historie for å finne spor etter jødisk bosetting. Alle andres lag er farlige. Noe av det første Arafat gjorde da han kom tilbake med sin selvstyremyndighet i 1994, var å sende arkeologer i felten for å grave etter palestinsk historie.

Å gjøre politikk av arkeologien forvrenger historien. Men å gjøre politikk av lidelsen er å rangere liv. Det er oppskriften på forfølgelse og folkemord, ikke på fred. Derfor ser det også så forferdelig svart ut for alle som jobber for fred i Midtøsten.