Kampen om Russland

Stat og næringsliv kjemper om makten i Russland - og begge tråkker russerne ned.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens 55 gruvearbeidere

kjempet for livet etter en ulykke langt under jorda i Russland i forrige uke, tilspisset en annen kamp seg i de politiske høydene, langt vekk fra folks hverdag: Landets rikeste mann, direktøren for oljeselskapet Yukos, Mikhail Khodorkovskij, ble arrestert for skatteunndragelse. Gruveulykken endte relativt godt; alle unntatt to arbeidere kom fra det med livet, men samtidig mistet fem andre livet i en ny gruveulykke et annet sted i landet. Maktkampen på toppen ruller imidlertid videre. Staten har tatt beslag i 44 prosent av aksjene i oljeselskapet og nok en leder er anklaget for skattesvindel.

Indirekte er

dramatikken under jorda og kampen om makten forbundet. Selv om Khodorkovskij ikke har tjent sin rikdom på kullgruver, stammer hans ufattelige formue fra privatiseringen av statseiendommene under Boris Jeltsin, en prosess som er blitt kalt «århundrets tyveri», og som kort fortalt foregikk ved at enorme statsforetak ble overdratt til private investorer, som ofte ikke hadde penger til å vedlikeholde eller utbedre foretakene. Det eneste de gjorde var å presse dem til det ytterste, og hente ut profitt. Så ble de kassert - og arbeiderne mistet jobben.

Ulykkene fant sted

i gruver som ennå er statseide, men årsaken bak er dårlig vedlikehold og manglende sikkerhetsrutiner. Heller ikke staten er i Russland synderlig opptatt av annet enn å hente profitt ut av det som andre ser på som sine arbeidsplasser. Rett skal være rett: Putin har forlangt gransking av ulykkene og Khodorkovskij har brukt noe av sin formue på tiltak som kommer befolkningen til gode, han har blant annet sponset skoler. Men i den vanlige russers øyne er han en ren tyv. For å tjene én milliard dollar, påpeker statsviteren Nikolaj Guljbinskij i St. Petersburg-avisa Tsjas pik, må en alminnelig russer arbeide i 50000 år, lenger enn den tida mennesket har levd på jorda. For å bli like rik som Khodorkovskij, må han eller hun arbeide lenger enn det har vært liv her på kloden. Derfor kan presidenten vente seg støtte fra befolkningen i sitt oppgjør med oligarkene.

Det stunder mot

Duma-valg, og arrestasjonen av Khodorkovskij vil nok gi det partiet Putin støtter, Det forente Russland, stemmer som ellers lett ville gått til kommunistene. At Khodorkovskij selv begynte å finansiere partiet Samlingen av høyrekrefter, et opposisjonsparti der mannen bak privatiseringen på 90-tallet, Anatolij Tsjubais, sitter i ledelsen, er for Putin og hans støttespillere i sikkerhetspolitiet atter en grunn til å kneble Khodorkovskij: Avtalen med multimilliardærene, eller oligarkene, har vært at Putin ikke rører dem, hvis de ikke rører politikken. Og endelig, når Khodorkovskij sto på farten til å selge 40 prosent av aksjene i Yukos til amerikanske interesser, ja, da forstår vi at arrestasjonen også er et grep for å bevare nasjonal kontroll over olje og industri. Reaksjonen er imidlertid mildt sagt noe mer brutal enn det som skjedde da Khodorkovskij ville kjøpe Kværner her i Norge.

Det russere flest

har merket av markedsøkonomi er rikdom for de få og fattigdom for dem selv. En vei ut av dette uføret er å kanalisere noe av den private rikdommen inn i samfunnet ved hjelp av skattesystemet. Så er det vel det Putin ønsker skal skje - anklagen mot Yukos-lederne er jo skatteunndragelse. Hvorfor da den voldsomme reaksjonen mot aksjonen?

Fordi ingen stoler på loven i Russland. Den brukes ikke som overordnet mal, men som instrument i maktinteresser. Selv om likhet for loven er garantert i landets grunnlov, slår den vilkårlig ned alt etter hvilke interesser som skal forsvares. Det er ikke Putins forsøk på å temme en vill kapitalisme som bør forarge, men at han benytter sitt oppgjør med den til å bane veien for andre maktstrukturer. Den liberale avisa Nezavisimaja Gazeta ser arrestasjonen som tegn på at Putin nå er i sikkerhetspolitiets makt. Og det forstår seg ikke på annet enn å arrestere og forby, og blir ikke rolig før det har full kontroll over næringsliv og medier. Får de det, blir alle andre svært urolige, og landet tar et foreløpig skritt bakover i sin historie. Men heller ikke oligarkenes framferd peker mot noen stabil framtid for Russland. Den må også der tuftes på lov, rett og et sivilt samfunn. Foreløpig gjør de to maktblokkene, stat og næringsliv, sitt beste for å omgå denne nødvendige forutsetningen.