Kampen om sofa- velgerne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er opptatt av å mobilisere velgerne slik at de kommer seg til stemmeurnene. I forbindelse med sine foredrag på AUFs sommerleir på Utøya i forrige uke pekte Støre på Aps velgerpotensial, som er opp mot hele 41 prosent, mens Stoltenberg utnevnte sofaen som Aps viktigste fiende i valgkampen. Begge tar for gitt at høy mobilisering, og dermed høy valgdeltakelse, vil være en fordel for Ap. Nå ønsker de to herrer naturligvis å mobilisere sine velgere, nølende sympatisører som vel oppe fra sofaen vil stemme Ap. De ønsker naturligvis ikke at sofavelgeren skal dra av gårde til stemmelokalet og stemme på Siv Jensen. Men det kan godt bli resultatet i henhold til fersk forskning.

Samfunnsforskerne Jo Saglie og Tor Bjørklund har i et konferansepapir stilt spørsmålet: «Taper sosialdemokratiske partier på synkende valgdeltakelse?» (Do Labour Parties Suffer from Declining Turnout?) Det relativt oppsiktsvekkende er at det hersker atskillig tvil om hvorvidt de gjør det. Hittil har nemlig alle tatt det for gitt. Ikke minst fordi både valgdeltakelsen og oppslutningen om Ap i Norge, ved lokalvalg, har sunket parallelt de siste 45 åra. Det skulle tyde på en klar sammenheng, nemlig at høy valgdeltakelse er en klar fordel for Ap og at en lav oppslutning tilsvarende er en ulempe. Men de siste valgene har vist at stemmegivning etter klasse ikke lenger er så typisk. Det er mange andre faktorer enn hvor man hører hjemme på den sosioøkonomiske skalaen som avgjør partivalg. Ap har gjennom åra begynt å rekruttere nokså jevnt blant de ulike «klasser». Mange hjemmesittere, som man nå ønsker å mobilisere, hører til det man tradisjonelt ville kalle arbeiderklassen. Men i den grad de mobiliseres, har de flere partier å fordele seg på, for eksempel Fremskrittspartiet. Dermed er det ikke lenger sikkert at Ap vil ha fordel av om de omgjøres til aktive velgere.

Hjemmesittere fordeler seg også på ulike aldersgrupper. Ting kan tyde på at generasjonstilhørighet får økt betydning for partivalget, mens klassetilhørighet får mindre å si. Ap har tradisjonelt hatt dårlig oppslutning blant ungdom, og kan dermed vinne på at unge velgere ikke mobiliseres. Nå viser riktignok erfaringen at unge velgere er mer flyktige enn andre. De fanger opp og forsterker nye vinder. Mens SV i lange tider har hatt stor appell blant ungdom, har den vært klart mindre ved de siste to valgene. Vi kan heller ikke se bort fra en Jens- og Jonas-effekt blant yngre velgere. Det vil i så fall være en ny tendens som valgforskere og meningsmålere ikke har fanget opp. Det er viktig å huske på at slik forskning bygger på gårsdagens fakta mens partienes valgstrateger følger stemninger og målinger tett foran et viktig valg. Dermed burde vi anta at satsingen på å mobilisere hjemmesitterne bygger på en klar, faktabasert overbevisning om at det vil lønne seg. Men man vet jo aldri.

I Danmark er valgdeltakelsen klart høyere enn i Norge. Det skal ifølge Bjørklund være Dansk Folkepartis fortjeneste. De mobiliserer, skaper temperatur i valgkampen og skaper klare konfliktlinjer. I den grad høy valgdeltakelse er en styrke for demokratiet, har Dansk Folkeparti bidratt i så måte. Men jeg går ut fra at det er fullt mulig å se det annerledes. Historien har vist at høy temperatur og høy valgdeltakelse kan gi resultater som ikke er godt for demokratiet.

Den høyeste valgdeltakelse vi har sett i Norge i moderne tid, var ved folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i november 1994. Der deltok 89 prosent. Hele folket var mobilisert. Karakteristisk var at velgerne sto overfor to klare alternativer, et ja og et nei, at det var høy temperatur i ordskiftet før avstemningen, og at velgerne hadde en klar følelse av at noe sto på spill. Vi husker skremselspropagandaen fra begge sider.

Mye tyder på at vi står overfor elementer av det samme nå. Jens og Jensen er erklærte hovedmotstandere. Det står om fire nye år til de rødgrønne eller et regime hvor Frp og Siv Jensen har betydelig politisk innflytelse. Velgerne blir igjen advart mot at noe alvorlig galt kan skje med Norge, om enn ikke i så tydelige ordelag som Thorbjørn Jagland sa det i EU-kampen.

Vi vet at Ap har en velsmurt valgkampmaskin med store penge- og personellmessige ressurser. Frp er på sin side det partiet som har drevet mest aktiv og profesjonell partibygging det siste tiåret. Partiet har også godt med penger på bok. Det er dessuten skamløst i sin freidighet og drar nytte av at eliten mobiliserer mot dets politikk.

Frp har imidlertid hatt en tendens til å få krampetendenser på oppløpssida på selve valgdagen fordi mange av partiets sympatisører nettopp velger sofaen framfor stemmeurnen.