Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Kan bli desperate

- Mannskapet på «Kursk» kan bli desperate og gjøre ting de aldri ville gjort i en normal situasjon. De kan også bli apatiske og ikke klare å utføre handlingene de er satt til. Hvordan denne meget kritiske situasjonen håndteres, kommer an på mannskapets evner og sinnstilstand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sier Aleksandr Nikitin til Dagbladet. Som tidligere ubåtmaskinsjef i den russiske Nordflåten vet han hva han snakker om.

Dagbladet møtte Nikitin på Gardermoen i går ettermiddag. Han kom til Norge for å ha møter og samtaler med Bellona-kollegene, før han reiser videre til USA for å motta flere miljøpriser. Utover kvelden i går løp Nikitin fra intervju til intervju med medier fra hele verden. Alle ville snakke med ham om ubåtulykken i Barentshavet.

Nikitin startet selv som reaktortekniker og maskinist om bord på den russiske Nordflåtens Victor II-ubåter i 1974. Da han mønstret av i 1985, var han maskinsjef av kapteins grad. Han har inngående kjennskap til livet om bord i russiske undervannsfartøyer.

- Det er en ekstremt spent situasjon for mannskapet om bord på «Kursk». Deres psyke vil avgjøre utfallet av situasjonen. Det sier Bellona-medarbeider og tidligere ubåtmaskinsjef Aleksandr Nikitin til Dagbladet.

Farlig

Han beskriver situasjonen som meget farlig for mannskapet, men ikke så dramatisk at det ikke finnes håp om å redde dem.

- Dette er et ekstremt tilfelle. Om de kan reddes eller ikke, avhenger av mange faktorer. Men de kan klare seg lenge, selv om lufttilførselen skulle ta slutt. De har individuelle oksygentanker som kan holde dem i live. Ved et tidligere tilfelle har mannskap vært fanget på bunnen i 23 dager og klart seg, sier han.

- Mannskapet har ingen spesiell trening eller forberedelser på en situasjon som denne. De blir trent følelsesmessig og psykologisk til å jobbe under vann i lange perioder, men har ingen spesialtrening i slike situasjoner.

- Liknende ulykker med andre ubåter viser at mannskapene var ganske dårlig forberedt på slike krisesituasjoner, sier Nikitin.

Nok å gjøre

- Alle gjør sin jobb nå. Under krisesituasjoner har hver mann sin oppgave. Sannsynligvis fyller de tida med disse oppgavene. Det er nok å gjøre, og de sitter neppe og venter for å se hva som skjer, forklarer Nikitin.

Han mener offiserene om bord vil få en tøff jobb med å holde mannskapets moral oppe og panikken unna.

- Det er vanskelig for dem. Spesielt i disse dager, sier han.

Det mest kritiske aspektet ved situasjonen er faren for en nedsmelting av atomreaktorene, mener Nikitin.

- Mannskapet må hele tida jobbe med å holde temperaturen i reaktorkjernen nede. Dersom automatikken svikter, må dette gjøres manuelt, sier han.

For mens mannskapet på 116 venter på å bli reddet, må reaktorene holdes kalde, og ny luft må produseres. Når motorene er avstengt, er det batterikraft som sørger for strømmen til disse oppgavene.

Mannskapet kan komme i den desperate situasjonen at de må velge: Skal vi lage luft for å holde oss i live, eller kjøle ned reaktoren og dø?

Ubåten viktigst i 89

- Jeg håper at de klarer å redde mannskapet, og at ingen omkommer. Jeg vet ikke om dette har høyeste prioritet i den russiske marinen. Men i 1989, da ubåten «Komsomolets» brant og sank, var høyeste prioritet å redde ubåten og de hemmeligstemplede dokumentene som var om bord, sier han.

42 russiske sjømenn døde i ulykken.