Kan det faktisk være bedre å leie enn å eie?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For noen år siden skulle vi selge leiligheten. Samtlige av bydelens eiendomsmeklere kom på audition. Prisantydningene sprikte ikke stort, det var for så vidt beroligende. Verre var det at det store flertallet åpenbart solgte boligstyling på provisjon. De var skjønt enige om én ting: «De bokhyllene må vekk».

Hele konseptet med å flashe kulturell kapital som det var en hvilken som helst metervare er nå under enda sterkere press. Stylistene er nå en ting, men teknologiske nyvinninger, endrede forbruksmønstre og stupende konjunkturer i både plate- og bokbransjen er kommet for å utfordre din indre komplettist.

Der man før drømte om en innholdsrik leilighet i krysningspunktet mellom Universitetsbiblioteket og stua til NRKs musikknestor Harald Are Lund, drømmer man nå om en slags trådløs supertilværelse hvor ens eget digitaliserte musikkbibliotek og streamingtjenestene til populære Spotify og up-and-coming Wimp kan betjenes og spilles av hvor som helst, når som helst, gjerne mens man sitter og leser på netthandelen Amazons Kindle-lesebrett. Amatørmessige modifikasjoner av IKEA-reoler eller drømmen om plassbygde Rolls-Royce-hylleløsninger erstattes av behovet for noe mer overvåkningssentralaktig, et kontrolltårn for fredfull kontemplasjon og spillelisteterapi.

For oss som tidligere har gått inn i milde depresjoner i flyttesituasjoner over å måtte pakke ned, pakke opp og deretter alfabetisere på nytt noen vegger med CD-er, er Spotify og Wimp plutselig identitetsutfordrende: Kan det faktisk være bedre å leie enn å eie?

Man kan slippe mye innrednings- og backupbekymringer for et abonnement til en hundrelapp i måneden.

Slik sett kan vi i ytterste konsekvens oppleve at musikkabonnement eller de foreløpig ikke helt optimaliserte ebok-konseptene kjøler ned boligmarkedet (antall barn og ikke antall hyllemeter avgjør plassbehovet), bedrer ekteskapsstatistikken (mindre konflikt om disponibel veggplass) og gir en boost til kunst- og rammemarkedet, i det den samme veggplassen frigjøres til annet åndsverkssnobberi.

Dette løser dessuten diskrimineringsproblemer etter mange år med designtyranni. Ingen interiørdesignere har noen gang giddet å komme oss med mer enn 5000 cd-er til unnsetning. Vinylsamlere får heller aldri vise fram sine bugnende samlinger, inspirerte sorteringsprinsipper og vegg-til-vegg-løsninger i Bonytt eller Elle Interiør (eller i Dagbladet Søndag for den saks skyld).

Vi valgte forresten å bruke mekleren som sa at fire meter Billy-hyller med bøker og CD-er godt kunne bli stående. Leiligheten ble solgt over prisantydning. Og de nye eierne ba pent om å få kjøpe alle hyllene i tillegg.

Men så er dette også en historie fra riktig gamle dager. Tre år eller så.

Som en fyr jeg har en drøy meter med bøker om og plater av synger:

The times they are a-changin’.