Kan «det nye fylket» overleve?

Er Høyre i ferd med å besinne seg når det gjelder fylkeskommunen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding (nr. 19, 2001- 2002) om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Resultatet er det som kalles «det nye fylket», en fylkeskommune som har mistet alle funksjoner innen helsevesenet. Til gjengjeld har den blitt pålagt større ansvar for regionale utviklingsoppgaver.

Det er en overraskende vending, for så sent som i valgkampen sa Jan Petersen at han ikke bare ville nedlegge fylkeskommunen, men også fjerne fylkesplanleggingen og skjære ned på distriktsutviklingen. Erna Solberg vil riktignok ikke styrke fylkeskommunene med miljøvern- og landbruksetatene, slik Sylvia Brustad fikk Stortinget med på. Men fylkene skal gis en ny sjanse. Skal fylkeskommunene overleve, må de bevise sin dyktighet som regionutviklere. Evaluering skal avgjøre om de lykkes med det.

Entusiastisk

Vil fylkeskommunene bestå prøven? Forskningen er samstemt i at fylkeskommunene så langt ikke har klart å bli noen sterk regionalpolitisk aktør, så hvorfor skulle den klare det nå? Optimistene hevder at når fylkeskommunen får ansvaret for de regionalpolitiske virkemidlene, da er ikke fylkesplanlegging lenger «å ro uten årer». Pessimistene hevder at virkemidlene har tapt sin virkning, og uansett kan de ikke bygge den legitimitet som forvaltningsnivået trenger. Verken politikere eller folk flest klarer å bli entusiastiske over fylkesplaner og regionale utviklingsprogram.

Fylkeskommunene har bedt om stabile rammebetingelser, men kan knapt sies å ha fått det. Derfor er det en voksende gruppe som mener at det er feil å holde liv i et døende forvaltningsnivå. Det mest reale er å si stopp nå, og så får vi bruke kreftene til å skape et mer levedyktig regionnivå på sikt. Mange framhever EUs regionalisme som et ideal, ikke minst har ambassaderåd Sverre Jervell i Berlin brukt den tyske føderalstaten som en modell. Han har fått mange tilhengere i det regionale Norge, og jo mer hans ideer fenger, desto mer traurige virker dagens fylkeskommuner.

Nedenfra

Det er imidlertid lett å se at enhetsstaten Norge mangler føderale tradisjoner. Jeg velger derfor et annet standpunkt, nemlig at det norske mellomnivået må bygge på vår kommunalistiske tradisjon, det vil si en form for regionalisering nedenfra.

I prøveperioden kan vi eksperimentere med helt nye planformer og virkemidler tilpasset en tid da markedene ikke lar seg styre av offentlige organer. Mange politiske målsettinger kan best nås ved at det dannes partnerskap med private aktører. Fylkene kan også bygge sin nye legitimitet på samarbeid med kommunene. Det kommende tiåret blir det mye klarere at vår finmaskede kommunestruktur ikke er i takt med den regionalisering som preger samfunnslivet på nær sagt alle områder. Endelig kan fylkene i samarbeid med hverandre lete seg fram til regionstrukturer som er mer velfunderte enn de statsregionene som nå er under dannelse. Det er i det hele tatt viktig at dette blir en reell utprøving av verdien med folkestyrte regioner i Norge, og ikke en seigpining av forvaltningsnivået.

Langsiktig

Borgerlig besinnelse? Høyres nye politikk i forhold til fylkene blir av mange oppfattet som en langsiktig nedleggingsstrategi. Det er mulig, det. Men vi kan også tolke meldingen som en begynnende borgerlig besinnelse, der Høyre er kommet i alvorlig tvil om riktigheten av sin «tonivåmodell». I 2007 vil ganske sikkert EU-spørsmålet være satt på dagsordenen, og da kan Høyre virkelig møte seg selv i døra. EU insisterer nemlig på at medlemslandene skal ha et regionalt forvaltningsnivå. Det er jo dessuten de moderate søsterpartiene i Europa som har vært de sterkeste regionalistene på kontinentet, mens venstresiden har stått for sentralstyring.

Ønsket om å effektivisere offentlig sektor er prisverdig, men det er ikke sikkert at den beste veien å gå er å fjerne et helt forvaltningsnivå. Oppgavene dukker lett opp igjen i form av uregjerlige statsregioner innenfor de ulike sektorene. En bedre strategi er å arbeide for større regionale enheter, slik det nå skjer innen staten. Større fylker kan også påta seg større oppgaver, og dermed skape sterkere regionale enheter. Kanskje vil vi i denne prosessen forlate det gamle begrepet fylke og innføre det mer nøytrale regionbegrepet. Men i alle tilfeller vil en slik prosess bidra til at prøveperioden blir en bro over mot en bedre regional forvaltning - og ikke begynnelsen til en nedleggelse.